Skriftlig spørsmål fra Jørund Rytman (FrP) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:1702 (2011-2012)
Innlevert: 29.06.2012
Sendt: 29.06.2012
Rette vedkommende: Helse- og omsorgsministeren
Besvart: 09.08.2012 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Jørund Rytman (FrP)

Spørsmål

Jørund Rytman (FrP): Tilsynelatende ligger det innebygd spenninger i moderne lovgivning om psykiatri; rettsregler og hensynet til enkeltmenneskets rettigheter vil i noen grad kollidere med hensynet til å gjøre psykiatrien effektiv. Noe en sak fra Buskerud viser. Lovverket er uklart. Videre antas det at problemstillingene vil angå et betydelig antall mennesker i Norge.
Hva mener justisministeren om problemstillingen, og hva akter statsråden å gjøre med tanke på å foreslå endringer i lovverket m.m.?

Begrunnelse

I Norge er det mellom 8,5 til 35 tvangsinnleggelser pr 10 000 innbygger. Dette varierer mellom de enkelte helseforetakene.
Lov om psykisk helsevern har i utgangspunktet mange regler som sikrer enkeltmenneskets rettigheter. De mest sentrale bestemmelsene i denne sammenhengen er §§ 1-1, 1-5, 1-6, 3-1, 3-2, 3-3, 3-8 samt kapitlene 6 og 7.
Utgangspunktet etter § 3-1 er at tvunget helsevern ikke kan etableres uten at vedkommende er undersøkt av lege. Dersom vedkommende unndrar seg undersøkelse, så kan kommunelegen vedta at undersøkelse skal gjennomføres.
På bakgrunn av undersøkelsen nevnt i § 3-1 foretar den faglige ansvarlige på sykehuset en vurdering av om vilkårene for observasjon er til stede. Et av kriteriene er hvorvidt det foreligger undersøkelse fra to leger, hvorav en er uavhengig av institusjonen.
Det er på det rene at sykehuset har en viss undersøkelsesplikt etter § 3-2, jfr. særlig nr. 2.
Beskrivelse av mangler og uklarheter i lovverket knyttet til en konkret sak:
En kvinne i Buskerud september 2007 innlagt til tvungen observasjon, jf. § 3-2 i lov om psykisk helsevern. Det ble anlagt søksmål angående om saksbehandlingsreglene etter lov om psykisk helsevern var fulgt, jf. § 3-2 og om innleggelsen var i strid med Den Europeiske Menneskerettighets konvensjonen artikkel 5 nr. 1. Søksmålet ble anlagt mot helseforetaket. Saken ble behandlet i Høyesterett i desember 2011. Dom falt 13. desember 2011. Saken ble avvist i Høyesterett. Dette skyldtes at helseforetaket ikke var rett saksøkt. Rett saksøkt var Staten ved Helsedepartementet. Høyesterett valgte likevel å komme med en vurdering hvorvidt innleggelsen var berettiget eller ikke.
Vurderingen i Høyesterett kan kortfattet sammenfattes slik:
Det er på det rene at fastlegen/innleggende lege ikke hadde fulgt saksbehandlingsreglene for innleggelsen. Bl.a. var det ikke innhentet samtykke fra kommunelegen. Det var ikke kjent for sykehuset. Sykehuset undersøkte heller ikke om saksbehandlingsreglene var fulgt. Høyesterett kom likevel til at sykehusets manglende undersøkelse av om fastlegen hadde fulgt saksbehandlingsreglene, ikke innebar at sykehuset hadde brutt lov om psykisk helsevern.

Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: Jeg er ikke enig i at lovverket Stortinget har vedtatt er uklart med hensyn til hvilke saksbehandlingsregler som gjelder ved vedtak om tvungen observasjon.

Det fremgår av psykisk helsevernloven § 3-2 første ledd punkt 2 at faglig ansvarlig skal vurdere om ”pasienten er undersøkt av to leger, hvorav én skal være faglig uavhengig av den ansvarlige institusjon, jf. § 3-1.” I høyesterettsdommen som stortingsrepresentant Rytman referer til (Rt. 2011-1666) var det ikke bestridt at sykehuset kontrollerte at det var foretatt legeundersøkelse av pasienten i tråd med ovennevnte bestemmelse, og at slik uavhengig legeundersøkelse var foretatt.

Høyesterett vurderte også om sykehusets plikt til å undersøke om pasienten forut for innleggelsen er undersøkt av en uavhengig lege også innebærer en plikt til å undersøke om fastlegens legeundersøkelse var foretatt i henhold til den fremgangsmåte loven krever når undersøkelsen ikke er frivillig. I dommen (Rt. 2011 -1666 avsnitt 48 til 53) uttaler Høyesterett bl.a. følgende:

”Lovens ordlyd taler for at sykehusets undersøkelsesplikt er begrenset til å kontrollere at pasienten forut for innleggelsen er undersøkt av en uavhengig lege. I samme retning trekker at det er presisert i loven og i forskriften til loven at vedtaket om tvungen observasjon skal fattes på grunnlag av ”foreliggende opplysninger”. Lovens forarbeider sier ikke noe om spørsmålet.

Vedtak om tvungen observasjon må fattes innen 24 timer, og i løpet av denne tiden skal pasienten undersøkes av en lege ved institusjonen samt av den som fatter vedtak om innleggelse, i tillegg til at vedtaket og grunnlaget for det ”straks” skal ”nedtegnes”, jf. § 3-2 andre ledd og forskrift om etablering av tvungent psykisk helsevern mv. av 15. desember 2006 nr. 1424 § 5. Sykehuset har derfor begrenset med tid etter at pasienten ankommer til å kontrollere øvrige omstendigheter i saken, og den primære oppgaven må være å undersøke om pasientens tilstand er slik at de grunnleggende vilkårene for tvungen observasjon er oppfylt. Dette tilsier at § 3-2 om den faglige ansvarliges undersøkelsesplikt ikke bør tolkes utvidende.

Plikten til å innhente samtykke til tvungen legeundersøkelse påhviler primærlegen. Jeg er enig med helseforetaket i at utgangspunktet må være at spesialisthelsetjenesten ikke har plikt til å kontrollere om primærhelsetjenesten har opptrådt som den skal innenfor sitt lovpålagte ansvarsområde. Det er forståelig at A reagerte mot at saksbehandlingsreglene ikke ble fulgt. Men dette kunne hun ha tatt opp med primærhelsetjenesten, eller anført i forbindelse med kontrollkommisjonens overprøving av innleggelsen.

Det kan nok tenkes innleggelsessituasjoner hvor det går fram av dokumentene, eller på andre måter, at primærlegens undersøkelse av pasienten er mangelfull. I slike situasjoner må sykehuset i hvert enkelt tilfelle vurdere om feilen bør få betydning for den faglige vurdering sykehuset skal gjøre, og i tilfelle hvilke følger dette bør få. Vurderingen vil avhenge av pasientens situasjon og behov, og hva slags feil det er snakk om, jf. Rt-2004-583 avsnitt 27 og 29 om en lignende vurdering hvor feilen skyldtes lang saksbehandlingstid.

I vår sak hadde imidlertid sykehuset ingen grunn til å mistenke at det var feil ved grunnlaget for den tvungne undersøkelsen, og dette gjorde det ubetenkelig å bygge på legeerklæring fra fastlegen.

Min konklusjon er etter dette at sykehuset ikke brøt med psykisk helsevernloven ved innleggelse av A.

Jeg nevner avslutningsvis at jeg ikke kan se at det er grunnlag for anførselen om at psykisk helsevernloven § 3-2 ikke tilfredsstiller kravet til tilstrekkelig klarhet og tilgjengelighet etter EMK, slik ankende part har anført.”

Jeg er enig i Høyesteretts vurdering og ser derfor heller ingen grunn til å foreslå at Stortinget gjør endringer i lovverket.