Gjermund Hagesæter (FrP): En nylig fremlagt rapport fra KS slår fast at statlige myndigheter bruker innsigelsesretten i plan- og reguleringssaker utover det unntaksbestemmelsen i lovverket åpner for. Med dette treneres kommunale planer og tiltak slik at lokal utvikling stopper opp.
Er statsråden tilfreds med at statlige organer misbruker denne ordningen, og hvis ikke, hva vil statsråden foreta seg for å sikre at lokaldemokratiet skal kunne gjøre jobben for å sikre boligbygging og næringsutvikling lokalt?
Begrunnelse
Nylig fremla Asplan Viak, på vegne av KS, frem en rapport som slår fast at statlige myndigheter bruker ordningen med innsigelse særdeles aktivt og utover den unntaksbestemmelsen den er ment å være. Rapporten indikerer at ordningen med innsigelse misbrukes for å komme i dialog med kommunene og at reelle konflikter med nasjonale interesser ofte ikke blir dokumentert.
Kommunene på sin side ivaretar ikke rollen som arealmyndighet fullt ut, og rapporten indikerer at kommunepolitikerne opplever innsigelse eller varsel om innsigelse fra statlige organer og fylkeskommune som gitt, og at de ikke har muligheten til å drive en aktiv politikk i forhold til arealbruk, boligbygging og næringspolitikk.
Innsigelsesretten er innskrevet i plan- og bygningsloven kapittel 5 om medvirkning til planlegging. Innsigelseskompetansen er fordelt på et utall statlige organer, inklusive fylkeskommuner og fylkesmenn. Det fremkommer i rapporten fra Asplan Viak, at man ikke bare fremmer innsigelse fra et statlig organs side for å "komme i dialog med kommunene", men at man fremmer innsigelse for innsigelsens skyld.
Spørreren kan ikke se at dette var lovgivers intensjon da plan- og bygningsloven ble vedtatt i 2008, og viser til at en mulig årsak til at statlige eller regionale statlige organer føler at de har hatt en mye større grad til å fremme eller reise innsigelser på kommunale arealplaner og reguleringsplaner, ligger i PBL § 5-4, 1. ledd, siste komma:
"Berørt statlig og regionalt organ kan fremme innsigelse til forslag til kommuneplanens arealdel og reguleringsplan i spørsmål som er av nasjonal eller vesentlig regional betydning, eller som av andre grunner er av vesentlig betydning for vedkommende organs saksområde."
Spørreren mener at når man kan fremme innsigelse til kommunale planer som "...av andre grunner er av vesentlig betydning for vedkommende organs saksområde", ligger det en stor grad av skjønnsutøvelse preget av vilkårlighet heller enn av forutsigbarhet. Spørreren forventer at regjeringen vil rydde opp i disse misforholdene.