Skriftlig spørsmål fra Gjermund Hagesæter (FrP) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:1760 (2011-2012)
Innlevert: 17.08.2012
Sendt: 21.08.2012
Rette vedkommende: Miljøvernministeren
Besvart: 29.08.2012 av miljøvernminister Bård Vegar Solhjell

Gjermund Hagesæter (FrP)

Spørsmål

Gjermund Hagesæter (FrP): En nylig fremlagt rapport fra KS slår fast at statlige myndigheter bruker innsigelsesretten i plan- og reguleringssaker utover det unntaksbestemmelsen i lovverket åpner for. Med dette treneres kommunale planer og tiltak slik at lokal utvikling stopper opp.
Er statsråden tilfreds med at statlige organer misbruker denne ordningen, og hvis ikke, hva vil statsråden foreta seg for å sikre at lokaldemokratiet skal kunne gjøre jobben for å sikre boligbygging og næringsutvikling lokalt?

Begrunnelse

Nylig fremla Asplan Viak, på vegne av KS, frem en rapport som slår fast at statlige myndigheter bruker ordningen med innsigelse særdeles aktivt og utover den unntaksbestemmelsen den er ment å være. Rapporten indikerer at ordningen med innsigelse misbrukes for å komme i dialog med kommunene og at reelle konflikter med nasjonale interesser ofte ikke blir dokumentert.
Kommunene på sin side ivaretar ikke rollen som arealmyndighet fullt ut, og rapporten indikerer at kommunepolitikerne opplever innsigelse eller varsel om innsigelse fra statlige organer og fylkeskommune som gitt, og at de ikke har muligheten til å drive en aktiv politikk i forhold til arealbruk, boligbygging og næringspolitikk.
Innsigelsesretten er innskrevet i plan- og bygningsloven kapittel 5 om medvirkning til planlegging. Innsigelseskompetansen er fordelt på et utall statlige organer, inklusive fylkeskommuner og fylkesmenn. Det fremkommer i rapporten fra Asplan Viak, at man ikke bare fremmer innsigelse fra et statlig organs side for å "komme i dialog med kommunene", men at man fremmer innsigelse for innsigelsens skyld.
Spørreren kan ikke se at dette var lovgivers intensjon da plan- og bygningsloven ble vedtatt i 2008, og viser til at en mulig årsak til at statlige eller regionale statlige organer føler at de har hatt en mye større grad til å fremme eller reise innsigelser på kommunale arealplaner og reguleringsplaner, ligger i PBL § 5-4, 1. ledd, siste komma:

"Berørt statlig og regionalt organ kan fremme innsigelse til forslag til kommuneplanens arealdel og reguleringsplan i spørsmål som er av nasjonal eller vesentlig regional betydning, eller som av andre grunner er av vesentlig betydning for vedkommende organs saksområde."

Spørreren mener at når man kan fremme innsigelse til kommunale planer som "...av andre grunner er av vesentlig betydning for vedkommende organs saksområde", ligger det en stor grad av skjønnsutøvelse preget av vilkårlighet heller enn av forutsigbarhet. Spørreren forventer at regjeringen vil rydde opp i disse misforholdene.

Bård Vegar Solhjell (SV)

Svar

Bård Vegar Solhjell: Etter plan- og bygningsloven kan kommunene som hovedregel gjøre bindende vedtak i arealplansaker. Ordningen med innsigelse er grunnlaget for dette. Det er riktig at ca. halvparten av alle kommuneplanene og en tredjedel av reguleringsplanene møtes med innsigelse, men de fleste innsigelsene blir løst i regionale planforum, gjennom samråd i planprosessene og i mekling. Av de 2 000 – 3 000 planene som blir vedtatt årlig, er det bare 40 – 50 planer som blir avgjort av Miljøverndepartementet.

Jeg har merket meg at det er reist kritikk fra flere hold mot måten innsigelsesordningen blir praktisert på. Mye av denne kritikken er basert på sviktende innsikt både i innsigelsesinstituttets plass i planprosessene og hva som faktisk skjer i de ulike planprosessene. Samtidig er det avgjørende for meg å sikre at de planprosessene vi har gjennomføres på en god og effektiv måte. Rapporten til KS viser faktisk at det er bred enighet om at ordningen med innsigelse har en viktig funksjon for å sikre at ulike interesser ivaretas i arealplanleggingen. Jeg vil sterkt tilbakevise påstander om misbruk av ordningen. KS rapporten peker på at det bør sees nærmere på praktiseringen. Jeg er derfor innstilt på å utrede hvordan praktiseringen av innsigelse i plansaker virker. Jeg vil blant annet se på muligheten for å få til en bedre samhandling mellom kommunene og statlige fagorgan tidligere i planprosessene, slik at det fremmes færre innsigelser. Statlige fagorgan og fylkeskommunene skal ivareta og fremme ulike statlige og regionale interesser. For eksempel gjelder dette bygging av veger og jernbane, ta vare matjord, naturmangfold og kulturminner. Når det fremmes innsigelse, skal den være knyttet til viktige konfliktsaker og være godt begrunnet. Jeg er derfor innstilt på å følge opp dette gjennom departementets veiledning og oppfølging av innsigelsesmyndighetene, for å sikre at bruken av innsigelsesordningen blir mest mulig forutsigbar.