Skriftlig spørsmål fra Bård Hoksrud (FrP) til samferdselsministeren

Dokument nr. 15:1808 (2011-2012)
Innlevert: 27.08.2012
Sendt: 28.08.2012
Besvart: 03.09.2012 av samferdselsminister Marit Arnstad

Bård Hoksrud (FrP)

Spørsmål

Bård Hoksrud (FrP): Vegloven § 33 begrenser oppsetting av reklameskilt rettet mot veitrafikantene. Samtidig finnes det et enormt antall reklameskilter langs veinettet av midlertidig karakter, for reklametilhengere og reklamebukker som lett kan flyttes. Lovlydige bedrifter som søker om å få sette opp permanente skilt får gjerne nei.
Innser statsråden at det hadde vært bedre å liberalisere regelverket enn å fortsette å ha et regelverk som straffer bedrifter som faktisk ønsker å følge loven ved å søke om tillatelse?

Marit Arnstad (Sp)

Svar

Marit Arnstad: Slik spørsmålet er formulert, føler jeg behov for først å si litt om forståelsen av vegloven § 33 og bakgrunnen for at vi har denne bestemmelsen.

Vegloven § 33 omfatter i utgangspunktet all reklame som er plassert ved offentlig veg eller plassert slik at den er rettet mot vegtrafikken eller er synlig for de vegfarende. Dette omfatter både faste reklameinnretninger og ulike typer flyttbare reklameinnretninger (unntatt reklame på kjøretøy som er i bruk). Hovedregelen er at man må søke vegmyndigheten om løyve (tillatelse) til å sette opp slik reklame.

Løyve til oppsetting av reklame kan gis dersom vegmyndigheten anser at den aktuelle reklamen ikke vil være trafikkfarlig. Det gis hvert år en rekke løyver til oppsetting av ulike typer reklame. Løyve skal ikke gis dersom reklamen anses som trafikkfarlig, noe som bl.a. vil være tilfelle om reklamen medfører distraksjonsfare eller sikthindringsfare.

Målet for vegmyndighetene er å sikre at den reklamen som settes opp ikke er trafikkfarlig, og at reklame som er trafikkfarlig blir fjernet. Det er imidlertid ikke alltid mulig å sette av tilstrekkelig med ressurser til å følge opp reklamesaker, herunder å få fjernet ulovlig reklame, men mye ulovlig reklame blir faktisk fjernet. Ulike typer flyttbare reklameinnretninger vil ofte innebære en særlig utfordring for vegmyndighetene.

For reklameeiere som følger regelverket og søker vegmyndigheten om å få sette opp reklame, er det selvsagt frustrerende å se at andre bare tar seg til rette, og at vegmyndighetene ikke alltid får prioritert fjerning av ulovlig reklame. Det at oppfølgingen ikke er optimal, tilsier etter min mening likevel ikke at bestemmelsene i vegloven § 33 bør liberaliseres. Av trafikksikkerhetshensyn er det nødvendig å ha hjemmel til å kunne begrense trafikkfarlig reklame langs norske veger, og jeg mener at vegloven § 33 er en hensiktsmessig bestemmelse i så måte.