Skriftlig spørsmål fra Gjermund Hagesæter (FrP) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:1823 (2011-2012)
Innlevert: 28.08.2012
Sendt: 29.08.2012
Besvart: 05.09.2012 av kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete

Gjermund Hagesæter (FrP)

Spørsmål

Gjermund Hagesæter (FrP): I strafferetten opererer man med foreldelse for straffbare forhold, mens ulovligheter etter plan- og bygningsloven aldri foreldes. Spørreren er gjort kjent med at det i en kommune nylig ble forlangt søknad for en 19 år gammel lekehytte og at det ble avkrevd gebyr.
Hva vil statsråden gjøre for å forhindre slik ørkesløs bruk av det offentliges tid og ressurser, og kan en løsning være at bygningsmessige forandringer som er foretatt i strid med forskrift, men som ikke er møtt med protester etter 5 år, anses som godkjent?

Begrunnelse

Spørreren er blitt gjort kjent med at en kommune har avkrevd at eieren av en eiendom der det for 19 år siden ble satt opp en lekehytte, skal skrive søknad og betale saksbehandlingsgebyr for dette. Etter 19 år finner spørreren at det er en noe pussig bruk av kommunal tid og ressurser på en lekehytte, og finner det enda pussigere at dette ikke er et engangstilfelle.
Oppføring av bygg er underlagt strengere krav enn tidligere. Selv om det lovmessig bør være noen krav til oppføring av bygg og at disse skal ivareta andres like rettigheter og at oppføring av bygg ikke forårsaker skade på annen manns grunn, forefaller det seg unødvendig at offentlige etater som kommuner skal kreve en full omgang byråkrati av noen som har oppført en lekehytte.
Det ville være i tråd med de flestes rettsoppfatning at det burde være en foreldelsesfrist, i alle fall i saker der bygningsmessig forandring er blitt foretatt i strid med byggeforskriftene for mer enn 5 år siden uten protester fra naboer eller myndigheter at forandringen anses som godkjent.
Med tanke på at man i strafferetten opererer med foreldelse av straffbare forhold, inkludert drap, mens ulovligheter etter plan- og bygningsloven aldri foreldes, synes dette å være uforholdsmessig. Spørreren gjør oppmerksom på at Fylkesmannen i Rogaland i forbindelse med behandlingen av Ot. prp. 45 (2007-2008) Om lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (byggesaksdelen), gjengitt under kap. 13.4.1, argumenterte for en foreldelsesfrist for ulovlige forhold som har vært kjent i lengre tid.

Liv Signe Navarsete (Sp)

Svar

Liv Signe Navarsete: Som det pekes på i spørsmålet, blir ikke et tiltak som er oppført i strid med plan- og bygningslovgivningen lovlig selv om det går lang tid før det oppdages eller det reageres mot det. Det formelle utgangspunktet i loven er at ulovlige forhold i slike tilfeller kan kreves rettet eller revet når det oppdages. Dette anses imidlertid ofte som en svært sterk reaksjon, som kan virke urimelig. Det har derfor vokst frem en praksis som innebærer at eieren som oftest først får anledning til å søke om tillatelse til tiltaket. Hvis tiltaket er i overensstemmelse med krav i plan, byggteknisk forskrift mv., vil det da kunne bli stående. Hvis det er behov for dispensasjon, bør også en søknad om dette behandles. Slike saker behandles som vanlige byggesaker, og det betales selvfølgelig også byggesaksgebyr.

Det kan ikke være noen automatikk i at det gis byggetillatelse for ulovlige forhold, heller ikke når det oppdages sent. Det er flere grunner til dette. For det første kan tiltaket medføre skade på andre verdier, som naturvern, kulturvern, jordvern eller beskyttelse av strandsonen. For det andre kan et forhold medføre betydelig ulempe for andre, for eksempel naboer, selv om det går noe tid før forholdet oppdages. For det tredje vil det undergrave søknadssystemet hvis det var enklere å bygge i hemmelighet enn etter søknad, særlig siden Norge er såpass spredtbygd at det kan ta lang tid før et nytt bygg oppdages. For det fjerde vil det stride mot manges rettsfølelse at ulovlig bygging ikke får konsekvenser.

På den annen side er jeg enig i at rettings- eller rivingspålegg kan være urimelig sterke reaksjoner hvis et ulovlig tiltak har vært kjent av omgivelsene lenge uten at det har vært reagert mot det. Også hvis tiltaket ikke fullt ut er lovlig plassert eller utført bør det vurderes om det skal tillates. Kommunen kan i så fall bruke dispensasjon eller andre regler i loven som åpner for unntak fra krav. Ved vurderingen kan det legges vekt på om tiltaket er til ulempe for naboer eller andre, om det er til skade for f.eks. kulturvern el.

Jeg mener at det systemet vi har i dag i all hovedsak ivaretar balansen mellom å ivareta både hensynene bak plan- og bygningsloven og hensynet til grunneiere. Samtidig ser jeg at det kan forekomme urimelige utslag, og vil derfor vurdere reglene på dette punktet nærmere ved neste revisjon av plan- og bygningsloven.

Når det gjelder straffelovens bestemmelser om at straffbare forhold foreldes, vil jeg peke på at formålet med straff er å påføre et onde, som samfunnets reaksjon på en ulovlig handling. Straff står i en særlig posisjon når det gjelder rettsbeskyttelse, og samfunnet er derfor gitt en frist for å oppdage og reagere mot straffbare forhold. Formålet med pålegg etter plan- og bygningsloven er ikke å straffe. Det sentrale hensynet er å få rettet opp et forhold som ved sin plassering eller tekniske kvalitet medfører en fare eller ulempe. Selv om det kan oppfattes som belastende for eieren, er det noe annet enn straff at vedkommende går gjennom den prosessen som skulle vært gjennomført da tiltaket ble oppført.