Skriftlig spørsmål fra Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:1855 (2011-2012)
Innlevert: 03.09.2012
Sendt: 03.09.2012
Besvart: 07.09.2012 av justis- og beredskapsminister Grete Faremo

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP)

Spørsmål

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP): Advokatbladet har gjennomført en undersøkelse over antall konkurskarantener fordelt på landets tingretter og undersøkelsen viser svært stor forskjell i idømmelse av konkurskarantene. Enkelte tingretter idømmer karantene svært ofte, mens andre gjør det sjelden. En slik forskjell mellom tingrettene kan føre til store forskjeller fra de forskjellige landsdelene. Konkurskarantene medfører at man ikke kan starte opp ny virksomhet innen det fagområdet man har som yrke.
Er statsråden enig i at denne forskjellen er uheldig?

Grete Faremo (A)

Svar

Grete Faremo: Slik jeg ser det, kan det være flere grunner til at det varierer i hvor stor grad tingrettene ilegger karantene. En viktig faktor kan være at det er variasjoner i næringssammensetningen mellom ulike regioner. Det kan også ha betydning hvor rutinerte bostyrerne er, hvor ofte de innstiller på konkurskarantene og hvor grundige de er i sin argumentasjon og sine undersøkelser. Jeg ser heller ikke bort fra at det kan forekomme ulik forståelse blant dommerne av hvilken terskel det er for å ilegge karantene, noe som igjen vil kunne virke inn på bostyrernes håndtering av karantenespørsmålet. Variasjoner i skjønnsutøvelsen til bostyrerne og dommerne kan nok forklares med at vilkårene for å ilegge konkurskarantene i betydelig grad er skjønnsmessige. Etter konkursloven § 142 første og annet ledd kan en skyldner ilegges karantene dersom vedkommende med skjellig grunn mistenkes for en straffbar handling i forbindelse med konkursen eller den virksomhet som har ført til insolvensen. Alternativt kan en skyldner ilegges konkurskarantene dersom det må antas at vedkommende på grunn av uforsvarlig forretningsførsel er uskikket til å stifte et nytt selskap eller å være styremedlem eller daglig leder i et slikt selskap. Videre er det et vilkår for å ilegge karantene at det synes rimelig under hensyn til skyldnerens handlemåte og forholdene for øvrig.

Det vil alltid være en mulighet for at det oppstår ulik praktisering når vilkår i lovteksten er skjønnsmessig utformet. Til en viss grad må det sies å være ønskelig at vilkårene for å ilegge karantene er skjønnsmessige. Reglene skal være anvendelige på en rekke ulike saksforhold, og det er derfor nødvendig at de er fleksible og gir rimelige løsninger i de enkelte sakene. Helt fasttømrede vilkår ville innebære en risiko for at personer som burde vært ilagt karantene, ikke blir det, og motsatt. I den forbindelse er det særlig grunn til å påpeke at rimelighetsvilkåret er ment å sikre at karantene forbeholdes de klare og grove tilfellene.

Likefullt er det fra min side ønskelig at risikoen for en eventuell ugrunnet forskjellsbehandling ved praktiseringen av karantenereglene reduseres så langt det er mulig. Selv om det fortsatt må bero på et skjønn om karantene skal ilegges, kan en større grad av lik praktisering sikres ved at det oppstilles noe klarere kriterier, og at det eventuelt gis noen momenter for skjønnsutøvelsen. Justisdepartementet arbeider for tiden med en proposisjon om saken.

Når det gjelder virkningene av en konkurskarantene – som representanten er inne på – vil jeg bemerke at dette er regulert i konkursloven § 142 tredje og fjerde ledd, jf. femte ledd. En konkurskarantene innebærer at den som blir ilagt karantene, i et nærmere bestemt tidsrom – oftest to år – ikke kan stifte aksjeselskap, allmennaksjeselskap, forretningsavdeling av utenlandsk selskap, næringsdrivende stiftelse, boligbyggelag, borettslag, samvirkeforetak, gjensidig forsikringsselskap og statsforetak eller påta seg eller reelt utøve nye verv som medlem eller varamedlem av styret eller som daglig leder i et slikt selskap. En ilagt karantene er imidlertid ikke til hinder for å være ansatt i eller eier av slike selskap som nevnt. En konkurskarantene er heller ikke til hinder for å stifte enkeltpersonforetak eller å stifte og ha verv som nevnt i ansvarlige selskaper eller kommandittselskaper. En karantene er derfor ikke et absolutt hinder for at den idømte tjener til livets opphold innenfor sitt yrkesområde.