Skriftlig spørsmål fra Lars Joakim Hanssen (FrP) til kommunal- og regionalministeren

Dokument nr. 15:86 (2012-2013)
Innlevert: 11.10.2012
Sendt: 12.10.2012
Besvart: 17.10.2012 av kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete

Lars Joakim Hanssen (FrP)

Spørsmål

Lars Joakim Hanssen (FrP): Synes statsråden det er akseptabelt at barnehagebarn i Hedmark risikerer å få et dårligere barnehagetilbud enn barn i Akershus, fordi foreldrene deres ikke har høy nok utdanning, og ser statsråden at fordelingsnøkkelen dette gjøres etter kan føre til et dårligere barnehagetilbud til barn av foreldre som ikke har høyere utdanning, men som like fullt bidrar til velstand og vekst?

Begrunnelse

I 2011 omgjorde Stortinget finansieringen av barnehager fra stykkprisfinansiering til å bli en del av rammeoverføringen til kommunene.
Et av kriteriene i rammefinansieringen er utdanningsnivået til befolkningen. Kommuner der innbyggerne har lav utdanning straffes til fordel for kommuner der befolkningen har høgskoleutdanning.
Hedmark fylke har et lavere utdanningsnivå enn for eksempel Akershus, og Elverum kommune er en av flere kommuner som taper på den nye rammefinansieringen av barnehager på grunn av dette tildelingskriteriet. Med en fra før presset kommuneøkonomi kan dette medføre at kommuner med redusert tilskudd, sammenlignet med tidligere, ser seg nødt til å redusere tilbudet i barnehagene, for å finansiere andre tjenester. Mange kommuner melder også om at den tidligere stykkprisfinansieringen fungerte godt.

Liv Signe Navarsete (Sp)

Svar

Liv Signe Navarsete: Fra og med 2011 ble de øremerkede tilskuddene til barnehage innlemmet i rammetilskuddet til kommunene. Rammefinansiering gjennom inntektssystemet er hovedfinansieringsmodellen for kommunesektoren. Endringen av finansieringsmodell for barnehagesektoren gjør at kommunene får økt handlingsrom til å foreta lokale tilpasninger og prioriteringer. I motsetning til tidligere er det nå opp til kommunepolitikerne å bestemme hvordan fordelingen mellom for eksempel barnehage og eldreomsorg skal være, ut fra lokale ønsker og behov.
Behovet for kommunale tjenester, og kostnadene ved å tilby disse tjenestene, varierer betydelig mellom kommunene. Når midlene til barnehage ble lagt inn i rammetilskuddet ble de også en del av utgiftsutjevningen i inntektssystemet. Gjennom utgiftsutjevningen kompenseres kommunene i prinsippet fullt ut for utgifter ved tjenesteytingen som de selv ikke kan påvirke. Kostnadsnøkkelen er den mekanismen i inntektssystemet som i praksis sørger for dette, og som fordeler tilskudd til kommunene etter deres varierende behov. Målet med kostnadsnøklene er å utjevne kommunenes forutsetninger for å gi et likeverdig tjenestetilbud. Kostnadsnøklene er sammensatt av kriterier som bidrar til å forklare hvorfor de faktiske kostnadene varierer mellom kommuner. Formålet er å beskrive situasjonen i kommunene mest mulig slik den faktisk er, ikke hvordan vi skulle ønske at den var.
Det viktigste kriteriet i delkostnadsnøkkelen for barnehage er selvsagt antall barn i barnehagealder i kommunen. Men full barnehagedekning er ikke det samme i alle kommuner, bruken av barnehage varierer mellom kommunene. Delkostnadsnøkkelen for barnehage består i dag av de kriteriene som på en best mulig måte fanget opp variasjonene i kommunenes utgifter til barnehage. Statistiske analyser viser at antall barn uten kontantstøtte og utdanningsnivået i befolkningen er kriterier som bidrar til å forklare hvorfor etterspørselen etter barnehage varierer mellom kommuner, og dermed hvorfor kommunenes utgifter til barnehage varierer.
Utdanningskriteriet er kun ment å forklare hvorfor kostnadene til barnehage varierer mellom kommuner. Det betyr altså ikke at barn med høyt utdannede foreldre har større rett på barnehageplass enn andre. Retten til barnehageplass gjelder for alle barn uavhengig av for eksempel utdanningsnivået til foreldrene. Men statistisk sett er det en sammenheng mellom utdanningsnivået i befolkningen og etterspørselen etter barnehageplass. I kommuner med høyere utdanningsnivå er etterspørselen etter barnehage høyere, og dermed også kommunene sine utgifter til barnehage. Hvis vi ikke hadde hatt med utdanningskriteriet i kostnadsnøkkelen ville vi ikke greid å fange opp variasjonene i utgifter mellom kommunene på en like god måte. Kommuner med høy etterspørsel etter barnehageplasser ville få for lite penger til å dekke behovet for barnehageplass, mens kommuner med lav etterspørsel ville få for mye. Kommunene er pålagt å tilby alle som oppfyller retten en barnehageplass, og finansieringssystemet må utformes slik at alle kommuner settes i stand til å kunne tilby sine innbyggere likeverdige og gode tjenester.
Det er likevel opp til den enkelte kommune å avgjøre hvordan barnehagetilbudet i den enkelte kommune skal være, innenfor gjeldende lover og regelverk. Utdanningskriteriet er en liten del av den samlede kostnadsnøkkelen som benyttes for å beregne rammetilskuddet til den enkelte kommune. Midlene til barnehage er nå en del av de frie inntektene til kommunene, og økningen i de frie inntektene i årene etter 2011 kommer også barnehagesektoren til gode. Innenfor den totale rammen mener jeg det er rom for at alle kommuner skal kunne tilby sine innbyggere et godt barnehagetilbud.