Skriftlig spørsmål fra Gunnar Gundersen (H) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:93 (2012-2013)
Innlevert: 12.10.2012
Sendt: 12.10.2012
Besvart: 22.10.2012 av miljøvernminister Bård Vegar Solhjell

Gunnar Gundersen (H)

Spørsmål

Gunnar Gundersen (H): Høyesteretts kjennelse i Kleiva/Dørum-saken innebærer at dagens rettstilstand ikke gir erstatning når grunnlaget for næring faller bort som følge av at rovvilt prioriteres.
Mener statsråden at dette er en forsvarlig rettstilstand i en situasjon der mulighetene til å utnytte beite i realiteten er avskaffet i enkelte områder av landet?

Begrunnelse

Rovviltpolitikken er omstridt og konfliktskapende. Høyesteretts dom svekker rettighetshavers stilling ytterligere. Dette vil øke konfliktnivået ytterligere. Sonepolitikken og det mer generelle begrepet "prioriterte beiteområder" vil kunne få som en konsekvens at alle rettigheter utenfor "prioriterte områder", faller bort uten noen form for erstatning.
Stortingets enstemmige innstilling var allerede under behandlingen av St.meld. nr. 35 (1996-1997) at "det må så langt som mulig unngås at forebyggende tiltak fører til innskrenkinger i beiteretten. Forebyggende tiltak som fører til nedlegging av bruk eller avvikling av næring er uaktuelle". Forutsetningen om full erstatning og en rettferdig behandling av rettighetshavere er gjentatt i alle rovviltforlik etter dette.

Bård Vegar Solhjell (SV)

Svar

Bård Vegar Solhjell: Jeg antar at det her siktes til Høyesterett sin dom av 10. oktober 2012. Denne saken gjelder gyldigheten av Direktoratet for naturforvaltning sitt vedtak om ikke å tilkjenne Eli Dørum og Kåre Kleiva erstatning for rovviltskade.

Jeg kan ikke helt slutte meg til den beskrivelse av dommen som fremgår av spørsmålet fra stortingsrepresentanten. Jeg oppfatter saken som følger: Gårdens utmarksbeite ligger innenfor forvaltningsområdet for ynglende ulv. Etter at det innenfor området på begynnelsen av 2000-tallet ble etablert et ulverevir med ynglende ulv, steg de årlige rovvilttap betydelig. I likhet med forutgående år ble buskapen sluppet på beite i gårdens beiteområde også i 2007. På forhånd forelå det tilbud fra fylkesmannen om tilskudd til ulike forebyggende tiltak, blant annet flytting av sauene til beiteområde utenfor ulvesonen. Dette ble imidlertid avslått av eierne, og 98 av 314 dyr gikk tapt. Krav om erstatning ble avslått av fylkesmannen i første instans og Direktoratet for naturforvaltning som klageinstans, med den begrunnelse at eierne ikke hadde handlet aktsomt, og heller ikke gjort det som med rimelighet kunne forventes for å avverge eller redusere tapet.

Høyesterett kom i dommen av 10. oktober 2012 til at eierne ved å avslå tilbudet fra fylkesmannen ikke hadde utvist den aktsomhet som erstatningsforskriften § 4 bokstav a krever. At det forebyggende tiltaket som eierne sa nei til (flytting av sau til andre beiteområder) forutsatte at eierne unnlot å benytte gårdens eget beiteområde, var ikke til hinder for avslaget.

Som det fremgår av dommen, er resultatet godt forankret i de ulike stortingsmeldinger om rovviltforvaltning som har vært fremlagt, og Stortingets behandling av disse. I dommen vises det til at det i rovviltmeldingene gjentatt har vært fremhevet at erstatningsordningen for rovvilttap må ses i sammenheng med de forebyggende tiltak som iverksettes. Det fremgår at man ønsket å bruke erstatningordningen aktivt ikke bare for å yte erstatning for faktisk skade, men også i arbeidet med å forebygge skader. Dette gjøres ved at manglende forebyggende tiltak fra saueeiers side kan få følger for retten til erstatning.

I dommen vises det også til hvordan det på samme måte er forankret i stortingsmeldinger og Stortingets behandling av disse, at det ved avgjørelsen av om erstatning helt eller delvis skal falle bort, legges opp til en bred vurdering hvor alle virkemidler kan trekkes inn, forutsatt at det er rimelig å kreve at den næringsdrivende benytter disse. Det gjelder også tiltak som innebærer at buskapen benytter andre beitearealer enn de som tilligger gården, selv om dette vil kunne bli en mer varig situasjon. Det pekes på at under stortingskommiteens behandling av St.meld. nr. 35 (1996-97) ønsket et mindretall å gi uttrykk for "at forebyggende tiltak som fører til avvikling av næring eller innskrenker beiteretten, er uaktuelle som forebyggende tiltak". Når flertallet ikke sluttet seg til uttalelsen, viser det at synspunktet ikke hadde allmenn tilslutning i Stortinget. Isteden uttaler flertallet at "en samla strategi for å redusere tapene av sau i kjerneområdene for bjørn og jerv i første omgang bør prioritere tiltak som i større grad skiller rovdyr og beitedyr i hele eller deler av beitesesongen. Dette kan f.eks. gjøres ved flytting til alternative beiteområder og tidligere innsanking av sauer om høsten". Selv om uttalelsen direkte gjaldt forvaltning av bjørn og jerv, viser den at flertallet har behandlet "flytting til alternative beiteområder" som et virkemiddel på linje med tidlig innsanking av sauer om høsten, jf. Innst. S. nr. 301 (1996–97) side 11-12.

Jeg er glad for at Høyesterett har avsagt en dom som jeg mener er i tråd med de føringer Stortinget har gitt og som forvaltningen har basert sin praksis på. Mitt håp er videre at de juridiske avklaringene som nå har kommet fra Høyesterett sin side vil bidra til mer ro på dette feltet.