Skriftlig spørsmål fra Trine Skei Grande (V) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:136 (2012-2013)
Innlevert: 19.10.2012
Sendt: 22.10.2012
Besvart: 29.10.2012 av helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre

Trine Skei Grande (V)

Spørsmål

Trine Skei Grande (V): Hva vil helseministeren gjøre for å kompensere for kommuners merutgifter i forbindelse med Helsedirektoratets innskjerping av rundskrivet etter folketrygdlovens § 5-22, hvor det ikke lenger ytes bidrag til materiell dersom hjemmesykepleien er involvert i sårbehandling, og mener statsråden denne endringen er i tråd med Stortingets intensjon?

Begrunnelse

Bandasjemateriell for omfattende sårstell er dyrt og en pasient med kroniske og omfattende sår kan fort koste over 50.000 kroner årlig.
Frem til 2005 har det vært en innarbeidet praksis i kommunene at HELFO har refundert utgifter som kommunens hjemmesykepleie har hatt ved innkjøp av bandasjemateriell og medisinsk forbruksmateriell til sårstell. I et rundskriv i 2006 ble vilkåret om at det ikke kunne ytes bidrag dersom hjemmesykepleien var involvert i sårbehandlinga tatt bort. Endringen førte til en praksisendring i NAV, som ikke avslo søknader om bidrag til medisinsk forbruksmateriell selv om det gikk fram av søknaden at sårstellet ble utført av hjemmesykepleien.
I et brev til alle landets kommuner, 24. august i år, innskjerper Helsedirektoratet denne praksisen, og viser til at det aktuelle rundskrivet etter folketrygdlova § 5-22 bare skal gjelde for brukere som selv gjennomfører sårstellet. Hjemmesykepleien kan ikke kreve refusjon for disse utgiftene, og for mange kommuner betyr dette en stor økning på utgiftene til hjemmesykepleien.
For mindre kommuner kan dette gjøre store utslag på omsorgsbudsjettet og som er penger kommunene ikke har budsjettert med.

Jonas Gahr Støre (A)

Svar

Jonas Gahr Støre: Bidragsordningen (folketrygdloven § 5-22) er en statlig trygdebasert stønadsordning som gir brukeren bidrag til å dekke utgifter til bestemte formål som ellers ikke omfattes av folketrygdloven eller annen lovgivning. De ulike formålene er nærmere presisert i et eget rundskriv fra Helsedirektoratet. Brukere med behov for, og høye kostnader til, bandasjemateriell og medisinsk forbruksmateriell i lengre tid kan på visse vilkår få bidrag til å få dekket sine utgifter etter denne ordningen. For å kunne få bidrag fra folketrygden er det derfor en forutsetning at brukeren har dokumenterte utgifter.

Kommuner kan i begrenset grad kreve egenandeler og brukerbetaling for sine helse- og omsorgstjenester. Det fremgår av helse- og omsorgstjenesteloven § 11-2 at et krav om betaling for tjenestene etter denne loven enten må ha hjemmel i lov eller i forskrift. Det er ikke gitt hjemmel for kommunen til å kreve betaling for helsetjenester i hjemmet. Det skilles her ikke mellom helsetjenesten kommunen yter og det materiellet som brukes i forbindelse med helsetjenesten det aktuelle vedtaket omfatter. Mottakeren av helsetjenester i hjemmet skal således verken betale for tjenesten eller det eventuelle bandasje- og medisinsk forbruks-materiellet som brukes.

Etter en intern gjennomgang avdekket Helsedirektoratet og Helseøkonomiforvaltningen (HELFO), at ulike deler av organisasjonene praktiserte regelverket knyttet til bandasje- og forbruksmateriell ved kroniske alvorlige sår og fistler ulikt. Dessuten hadde direktoratet fått innspill på at regelverket var uklart hva angikk retten til å kunne søke om bidrag til dekning av utgifter til dette bidragsformålet. Direktoratet mente det var riktig å gå ut med informasjon til alle landets kommuner om at det hadde vært ulik praksis, men at dette ville bli rettet opp. Det var særlig viktig overfor de kommunene som hadde lagt en uriktig fortolkning av regelverket til grunn. Jeg støtter direktoratets vurderinger, og mener at det var riktig å gå ut med informasjon om endringene i saksbehandlingsrutinene. Jeg ser derfor ikke brevet fra Helsedirektoratet som innskjerping av regelverket. Dette var et brev som presiserte gjeldende rett, og som gir informasjon om hvordan HELFO vil praktisere regelverket i fremtiden.

Dette bidragsformålet har blitt endret gjentatte ganger, noe som trolig har bidratt til å skape uklarheter når det gjelder praktiseringen av bestemmelsen. Det er selvfølgelig uheldig at regelverket kan misforstås, men med de presiseringene som direktoratet nå har kommet med vil denne risikoen reduseres betydelig. Når det er sagt, har formålet med bidragsordningen alltid vært å gi bidrag til dekning av brukeres utgifter til nærmere bestemte formål. Som det går frem av redegjørelsen over har ikke kommunen anledning til å kreve betaling for helsetjenester i hjemmet. Den aktuelle tjenestemottakeren har følgelig ingen utgifter det kan kreves bidrag til å få dekket av folketrygden. På dette punktet viderefører helse- og omsorgstjenesteloven gjeldende rett. Jeg har selvfølgelig forståelse for at kommuner som tidligere har fått egne utgifter dekket gjennom bidragsregelverket opplever direktoratets brev som en innskjerping. Dette har imidlertid vært en tilfeldig fordel som de ikke kan forvente å bli kompensert særskilt for.

Statens finansiering av kommunenes utgifter til helse- og omsorgstjenester skjer hovedsakelig gjennom overføringer til kommunens frie inntekter. Slik er også situasjonen for helsetjenester i hjemmet.