Skriftlig spørsmål fra Anders Anundsen (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:148 (2012-2013)
Innlevert: 23.10.2012
Sendt: 25.10.2012
Besvart: 29.10.2012 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Anders Anundsen (FrP)

Spørsmål

Anders Anundsen (FrP): Hva er årsaken til at finansministeren mener det ikke skal være den reelle juridiske og faktiske disposisjonsrett over bolig i Norge som skal legges til grunn ved vurdering av skattemessig bosted, og hva er årsaken til at finansministeren mener at eierskap eller leieforhold (eksempelvis en tidsbestemt leieavtale over fem eller ti år med rett til fremleie) skal være et absolutt hinder for skattemessig utflytting fra Norge når alle øvrige vilkår er oppfylt?

Begrunnelse

Ved vurdering av skattemessig bosted for immigrert nordmann (utflyttet mer enn tre år fra Norge og med færre enn 61 oppholdsdager i Norge) er av vedkommende ikke disponerer bolig i Norge. Med utrykket "disponering av bolig" ligger en reell og faktisk rett til å bebo eller disponere over en boligdel. Det vil med andre ord bety at bolig som er eiet av immigranten, direkte eller indirekte, og som er utleid på helårsbasis ikke kan bety at vedkommende immigrant disponerer bolig i Norge.
Definisjonen av å disponere bolig er normalt ment som en reell og faktisk disponering av borett til det aktuelle lokalet. Slik borett gir en fra seg dersom en leier ut, fremleier eller på annen måte sikrer andre disposisjon over retten til å bruke husrom.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Ved en skattemessig emigrasjon er det en forutsetning at skattyteren bryter sin bostedmessige tilknytning til Norge. Oppholdet i utlandet må derfor være av fast og varig karakter. Det innebærer at vedkommende må innrette seg slik at det ikke er tvil om at den bostedsmessige tilknytningen til Norge virkelig er brutt.

Skattelovens § 2-1 tredje til sjette ledd gir anvisning på hvilke tilknytningspunkter som det skal tas hensyn til ved vurderingen av om en person har brutt sin tilknytning til Norge. De tilknytningspunktene som er valgt i skatteloven, dvs. langvarig opphold i Norge og fortsatt disposisjonsrett til bolig, er dem vi mener klarest gir uttrykk for en fortsatt bostedsmessig tilknytning til Norge. En person som ønsker å emigrere fra Norge i skattemessig forstand, må derfor etter skattelovens regler ikke oppholde seg i Norge i mer enn 61 dager pr kalenderår og ikke disponere bolig i Norge. For personer som på noe tidspunkt har bodd i Norge i mer enn ti år, må disse betingelsene være oppfylt i tre hele kalenderår etter utflyttingsåret.

Det å beholde sin bolig i Norge er en sterk indikasjon på at personen kun midlertidig flytter ut av landet. Dette gjelder like mye når boligen er leiet ut som når den ikke er det.

Et krav om ikke å disponere bolig er imidlertid mulig å omgå. Uten nærmere avgrensninger åpner kriteriet også for skjønnsmessige vurderinger fra ligningsmyndighetene side, som igjen kan føre til forskjellsbehandling av skattytere i en emigrasjonssituasjon. Det vil særlig være tilfelle dersom ligningsmyndighetene må vurdere hvorvidt skattyteren har ”en reell og faktisk rett” til å bruke sin tidligere bolig.

Skatteloven § 2-1 femte ledd inneholder derfor en legaldefinisjon av hvordan uttrykket ”å disponere” en bolig skal forstås ved anvendelsen av skattelovens emigrasjonsregler. Det følger av denne bestemmelsen at ”Med å disponere bolig menes å direkte eller indirekte eie, leie eller på annet grunnlag ha rett til å bruke bolig.” Bestemmelsen bidrar til å skape større klarhet og forutberegnelighet for skattytere med hensyn til når hun eller han i en emigrasjonssituasjon kan sies å disponere bolig i Norge.