Skriftlig spørsmål fra Laila Dåvøy (KrF) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:174 (2012-2013)
Innlevert: 26.10.2012
Sendt: 29.10.2012
Besvart: 01.11.2012 av helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre

Laila Dåvøy (KrF)

Spørsmål

Laila Dåvøy (KrF): En pasient med diagnosen ME er den senere tid blitt svært syk. Pasienten klarer i liten grad å ta til seg næring. Familien trygler nå fastlege, sykehus, kommunelege mm. om å få hjelp til intravenøs ernæring. Pasienten selv ønsker det og har fått det tidligere. I disse dager gjennomføres samhandlingsreformen, med mer lokal behandling og mer brukermedvirkning.
Kan det lokale helsevesen nekte å gi en pasient hjelp til ernæring i hjemmet?

Begrunnelse

Jeg viser til mange tidligere spørsmål om svært syke ME-pasienter som er sengeliggende hjemme, som ikke tåler lys og lyder, som har problemer med ernæring. Og som ikke får den hjelp de har krav på og rett til.
Vi har mange eksempler på ME-syke som motvillig har blitt innlagt i sykehus uten skjerming, og som er blitt sykere i etterkant. Det er liten forståelse for de behov en ME-syk har for skjerming i det lokale helsevesen, også innen spesialisthelsetjenesten er det stor mangel på kompetanse.
I dette tilfellet er familien nå dypt fortvilet. Pasienten får så og si ingen væske i seg lenger. Familien trygler om intravenøs hjelp i hjemmet, men blir avvist, de er meget bekymret for helsetilstanden som forverrer seg fra dag til dag. Pasienten har tidligere hatt intravenøs væsketilførsel i perioder.
Lokalt helsevesen har forsøkt å tolke sykdommen som psykisk. Det har vært snakk om tvangsinnleggelse i psykiatrisk sykehus. Pasienten har aldri vært psykisk syk, er det ikke nå heller i følge familien og seg selv, men har altså ME. En for dem ukjent lege var hjemme hos pasienten for noen uker siden for å undersøke samtykkekompetansen. Det endte med at pasienten heldigvis da ikke ble tvangsinnlagt som psykisk syk.
Det finnes spesialister på ME som kan bekrefte sykdommens alvorlighetsgrad overfor lokalt helsevesen. Det hjelper lite når det lokale helsevesen ikke er villig til å lytte til disse.
Det er ønskelig om statsråden kan angi hvor familien kan henvende seg for å få hjelp, for eksempel om det finnes en instans som på vegne av familien kan ta direkte kontakt med lokalt helsevesen, det være seg fastlege, kommunelege eller andre. Det er tydeligvis en rekke helsearbeidere som fortsatt nekter for at ME er en alvorlig sykdom. Dette er oppsiktsvekkende når man nå internasjonalt har fått konsensus om gode diagnostiske kriterier som nettopp synliggjør sykdommens alvorlighetsgrad.

Jonas Gahr Støre (A)

Svar

Jonas Gahr Støre: Det følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 at kommunen skal sørge for "nødvendige helse- og omsorgstjenester" til de som oppholder seg i kommunen. Hva som ligger i kravet "nødvendige" tjenester må sees i sammenheng med kravet til forsvarlige tjenester, hvilket betyr at tjenesten må holde tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i tilstrekkelig omfang. Når det gjelder omfanget og nivået på tjenesten, må denne dimensjoneres ut fra en konkret helse- og sosialfaglig vurdering av den hjelpetrengendes behov. Dette betyr at kommunen må foreta en individuell vurdering av den enkeltes behov, og på den bakgrunn tilpasse et forsvarlig tjenestetilbud.

Det er kommunen som på bakgrunn av hensynet til en forsvarlig behandling må avgjøre på hvilket nivå, og hva slags type hjelp som skal ytes ut fra de ressursene kommunen har til rådighet. Det følger imidlertid av pasient- og brukerretlighetsloven § 3-1 annet ledd at tjenestetilbudet så langt som mulig skal utformes i samarbeid med pasient og bruker, og at det skal legges stor vekt på hva pasienten og brukeren mener.

Jeg ser at det kan oppstå vanskelige situasjoner i de tilfeller der kommunen av hensyn til faglig forsvarlighet mener pasienten må innlegges på institusjon, men hvor pasienten likevel velger å bo hjemme. I disse situasjonene kan ikke kommunen nekte å gi pasienten tjenester i hjemmet, men det kan være vanskelig for kommunen å tilby nødvendige og forsvarlige tjenester. Så langt det er mulig må en også her søke å finne gode lokale løsninger, basert på faglig forsvarlighet og samarbeid mellom pasient, pårørende, fastlege, hjemmetjenesten og spesialisthelsetjenesten der det er nødvendig.

Avslutningsvis vil jeg vise til at det i alle fylker er etablert et eget pasient- og brukerombud som kan bistå den enkelte i møte med helse- og omsorgstjenesten, og som kan hjelpe til med å utforme søknader eller eventuelle klager. Denne bistanden er gratis for pasient og bruker. Videre vil fylkesmannen som tilsynsmyndighet kunne gripe inn dersom kommunen ikke yter pasienten forsvarlig og nødvendig helsehjelp.