Skriftlig spørsmål fra Torkil Åmland (FrP) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:458 (2012-2013)
Innlevert: 12.12.2012
Sendt: 13.12.2012
Besvart: 18.12.2012 av utenriksminister Espen Barth Eide

Torkil Åmland (FrP)

Spørsmål

Torkil Åmland (FrP): Er utenriksministeren enig i at det etter oppgraderingen av den palestinske representasjonen er unaturlig at Palestina har en særegen komite og avdeling i FN-systemet for å fremme sine interesser, og vil utenriksministeren i så tilfelle ta initiativ til å foreslå at disse særorganer avvikles?

Begrunnelse

29.11. d.å. ble den palestinske representasjonen i FN oppgradert til "non-member-state" i Hovedforsamlingen. Norge stemte for dette. I 1975 ble det opprettet en del særorganer for å fremme palestinske rettigheter i FN-systemet, bl.a. Committee om the Exercise of the Inalienable Rights of the Palestinian People (CEIRP) og Division for Palestinian Rigths. Opprettelsen av disse organene hadde den gang sin bakgrunn i de arabiske landenes strategi for å isolere Israel internasjonalt.
I FN-systemet er det kun den palestinske siden som har denne type særorganer for å fremme sine interesser. Ingen andre stater eller organisasjoner har noe tilsvarende. Med oppgraderingen 29.11.12 må man legge til grunn at den palestinske representasjonen selv er i stand til å fremme sine interesser og synspunkter i FN-systemet. Oppgraderingen medfører derfor at det vil være naturlig å avvikle disse særorganene for palestinske rettigheter.
Å avvikle disse særorganene vil innebære at den palestinske representasjon i større grad likebehandlers i forhold til andre stater i FN, noe som vil være i samsvar med FNs likhetsprinsipp.

Espen Barth Eide (A)

Svar

Espen Barth Eide: Det er unikt at Palestina har et eget fagorgan i FN-sekretariatet for å støtte opp under sin selvbestemmelsesrett, selv om svært knappe ressurser blir anvendt for dette formål. Det viser imidlertid hvilken betydning Palestina-spørsmålet har hatt i FNs historie. Det viser også flertallsviljen blant FNs medlemsland til å opprettholde komiteens arbeid ved å fornye mandatet hvert år.

I 1974 fikk PLO mandat av FNs generalforsamling til å representere det palestinske folket i FN. Dette bidro til å styrke arbeidet for palestinernes fundamentale rettigheter på grunnlag av både selvbestemmelsesretten og retten til retur. Begge forhold står sentralt i sluttstatusforhandlingene. Resultatet av dette var etableringen av Komiteen for palestinske rettigheter i 1975. Komiteen er et mellomstatlig organ som ledes av en gruppe på om lag 25 medlemsland som oppnevnes av Generalforsamlingen for bestemte tidsperioder.

Norge ønsker ikke å arbeide for å avvikle komiteen så lenge det ikke er framskritt i fredsforhandlingene og så lenge økningen av israelske bosetninger bare fortsetter.

Det faktum at Norge stemte for oppgradert status for Palestina i FNs Generalforsamling fra observatørenhet til observatørstat, ble gjort på basis av en helhetsbetraktning, der både selvbestemmelsesretten og framskrittene med hensyn til statsbygging og ikke minst to-statsløsningen sto sentralt.

Så lenge Palestina fortsatt ikke er fullverdig medlem av FN, og en endelig fredsavtale med Israel ikke er endelig framforhandlet, har palestinerne fortsatt en legitim begrunnelse for å opprettholde komiteen for palestinske rettigheter. Oppgradert status som observatørstat i FNs generalforsamling rokker ikke ved palestinernes selvbestemmelsesrett, som er komiteens hovedbeskjeftigelse og kompetanse.

Norge ønsker derfor ikke å avvikle det organet i dagens situasjon. Norge vil derfor fortsette å stemme avstående på disse resolusjonene inntil den politiske situasjonen skulle endres betraktelig.

Jeg er heller ikke enig i at det ligger en ensidig strategi bak komiteen for palestinske rettigheter om å isolere Israel. Komiteens mandat og virksomhet legger til grunn en varig fredsløsning basert på to-statsløsningen gjennom forhandlinger.

Slik arbeidet drives i dag, er det mer faktuelt og historisk enn politisk innrettet. Hovedmandatet til komiteen har hele tiden vært å styrke kunnskapen og bevisstheten om palestinernes selvbestemmelsesrett. Mandatet vil være relevant helt fram til Palestina har etablert en uavhengig, demokratisk, territorielt sammenhengende og bærekraftig stat. Jeg vil her minne om at betydningen av sluttstatusforhandlinger med Israel understrekes hvert år i de mandatresolusjonene som legges fram for Generalforsamlingen. Det er derfor ikke riktig å hevde at komiteen har en anti-israelsk profil i sitt arbeide.

Samtidig er det min oppfatning at effekten av arbeidet til komiteen har begrenset praktisk betydning for arbeidet og bestrebelsene med å gjenoppta forhandlinger mellom partene. På lik linje med de fleste vestlige land (noen stemmer også imot, som USA og Canada) stemmer derfor Norge fortsatt avstående på de to mandatresolusjonene hvert år.