Skriftlig spørsmål fra Anders Anundsen (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:595 (2012-2013)
Innlevert: 04.01.2013
Sendt: 04.01.2013
Besvart: 11.01.2013 av helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre

Anders Anundsen (FrP)

Spørsmål

Anders Anundsen (FrP): Mener statsråden det er akseptabelt at forsikringsselskaper skal få kreve fullt innsyn i uredigerte pasientjournaler som forutsetning for å gi mulighet til forsikringstegning, og hva vil statsråden eventuelt gjøre for å sikre at det er helsevesenet og pasienten selv som har den faktiske, ikke bare formelle, råderetten over egne helseopplysninger nedfelt i journal?

Jonas Gahr Støre (A)

Svar

Jonas Gahr Støre: Dagens regelverk inneholder en rekke begrensninger i forhold til hvilke opplysninger det kan bes om og hva helsepersonell/helsetjeneste kan utlevere. Utover dette baserer dagens regulering seg i hovedsak på den enkelte pasients eller forsikringssøkers informerte samtykke til utlevering av ellers taushetsbelagte helseopplysninger. Dersom det skal være mulig å gi et rettslig gyldig informert samtykke til utlevering av pasientjournaler, må pasienten ha kjennskap til hva slags opplysninger som ligger i pasientjournalen - og han eller hun må også være tilstrekkelig informert om hva opplysningen skal brukes til. Jeg antar at det i mange tilfeller ikke vil kunne sies å foreligge slikt informert samtykke, og jeg er heller ikke kjent med at det blant forsikringsselskapene er etablert praksis å be om innsyn i pasientjournaler.

Spørsmålet om hvilken adgang forsikringsselskaper skal ha til å be om, innhente eller bruke helseopplysninger i forbindelse med tegning av forsikring er regulert i flere lover. Mitt svar blir noe overordnet idet det i denne sammenheng neppe vil være mulig å gi en fullstendig og detaljert redegjørelse for dette regelverket.

De mest sentrale lovene som regulerer dette forholdet er helsepersonelloven, forsikrings-avtaleloven og personopplysningsloven. I tillegg vil Datatilsynets konsesjoner for forsikringsselskapenes behandling av personopplysninger ha betydning for hvordan helseopplysninger kan innhentes, hvilke opplysninger som kan innhentes og hvordan opplysningene kan brukes av selskapene.

Innledningsvis vil jeg vise til at den problemstillingen som representanten tar opp i sitt spørsmål, har blitt behandlet av Stortinget for forholdsvis kort tid siden. Jeg viser i den forbindelse til Ot.prp. nr. 41 (2007-2008) Om lov om endringer i lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler m.m. I proposisjonen ble det foreslått en rekke nye bestemmelser og endringer av eksisterende bestemmelser i forsikringsavtaleloven og helsepersonelloven for å sikre en bedre regulering av forsikringsselskapenes innhenting av helseopplysninger. Disse bestemmelsene trådte i kraft fra 1. januar 2009. Jeg viser også til Ot.prp. nr. 25 (2007-2008) Om lov om endringer i helsepersonelloven og helseregisterloven, hvor det blant annet ble foreslått nye og endrede bestemmelser knyttet til helsepersonells utstedelse av attester, erklæringer o.l. Også disse bestemmelsene trådte i kraft fra 1. januar 2009.

Som kjent er helsepersonell pålagt taushetsplikt om opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 21. Taushetsplikten omfatter også opplysninger som er nedtegnet i eller som inngår i pasientens journal, og gjelder selvsagt også overfor forsikringsselskaper. Helsepersonell kan altså som utgangspunkt ikke utlevere taushetsbelagte opplysninger til forsikringsselskaper eller andre som ber om dette med mindre det foreligger hjemmel i lov eller annet særskilt rettsgrunnlag.

Utover dette vil helseopplysninger bare kunne utleveres såfremt den opplysningene gjelder har samtykket til utlevering, jf. helsepersonelloven § 22 og pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6. I pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 er det i tillegg inntatt en plikt til å informere pasienten om hvilke opplysninger som er utlevert.

Samtykket til utlevering av helseopplysninger skal være informert, noe som innebærer at pasienten må vite hva han eller hun faktisk samtykker til. I denne sammenheng innebærer det at pasienten må være kjent med hvilke konkrete opplysninger han eller hun ønsker å utlevere ved sitt samtykke. Pasientens samtykke vil således sette grensene for hva slags opplysninger som kan utleveres til et forsikringsselskap. I prinsippet vil det dermed rettslig sett være problematisk dersom forsikringsselskaper har en praksis hvor de forut for tegning av forsikring innhenter pasientopplysninger på bakgrunn av generelle eller ”altomfattende” samtykker, og likedan dersom det eksisterer en praksis med å innhente samtykke til utlevering av pasientjournal. I sistnevnte tilfeller kan det være grunn til å stille spørsmål ved hvor informert et slikt samtykke kan være, idet mange pasienter må antas å ikke ha kjennskap til hvilke opplysninger som ligger i pasientjournalen.

I tillegg til hovedreglene om taushetsplikt og samtykke er det i helsepersonelloven § 15 også inntatt enkelte særlige begrensninger i adgangen til å utlevere visse typer opplysninger. Av bestemmelsens første ledd fremgår blant annet at helsepersonell skal være varsom, nøyaktig og objektiv ved utstedelse av attest, erklæring o.l. Attest, erklæring o.l. skal være korrekt og bare inneholde opplysninger som er nødvendige for formålet. Attest, erklæring o.l. skal inneholde alle opplysninger som helsepersonellet bør forstå er av betydning for mottageren og for formålet med attesten, erklæringen o.l. Av § 15 andre ledd følger at når helsepersonell forstår at det kan ha særlig betydning hvordan spesielt sensitive faktiske forhold beskrives i en attest, erklæring o.l. til et forsikringsselskap, skal han eller hun ta dette opp med pasienten. Av tredje ledd fremgår at når det skal utleveres helseopplysninger til et forsikringsselskap, og selskapet kan forstå disse opplysningene som uttrykk for alvorlig sykdom, skal pasienten orienteres om dette først, dersom det må antas at han eller hun er ukjent med forholdet.

Helsepersonellovens regler, og da ikke minst krav om informert samtykke forut for utlevering av taushetsbelagte opplysninger, setter med andre ord grenser for helsepersonells adgang til å utlevere uredigert pasientjournal til forsikringsselskaper.

Jeg finner også grunn til å vise til bioteknologilovens forbud mot bruk av genetiske opplysninger utenfor helse- og omsorgstjenesten. Av lovens § 5-8 første ledd fremgår at det er forbudt å be om, motta, besitte, eller bruke opplysninger om en annen person som er fremkommet ved genetiske undersøkelser eller ved systematisk kartlegging av arvelig sykdom i en familie. Av bestemmelsens andre ledd fremgår at det også er forbudt å spørre om genetisk undersøkelse eller systematisk kartlegging av arvelig sykdom i en familie har vært utført. Disse bestemmelsene vil således også innebære begrensninger i forhold til hvilke opplysninger et forsikringsselskap kan be om eller bruke.

På den annen side bygger forsikringsavtaleloven på et prinsipp om at forsikringsselskapet som hovedregel bør og skal ha tilgang på opplysninger som kan ha betydning for risikovurderingen, jf. forsikringsloven § 9-3 femte ledd og § 12-1. Etter forsikringsavtaleloven § 13-1a som gjelder for personforsikringer, kan selskapet i forbindelse med inngåelse eller fornyelse av en forsikringsavtale be om opplysninger om forhold som kan være av betydning for risikoen. Forsikringstakeren plikter å gi riktige og fullstendige svar på selskapets spørsmål. Videre skal forsikringstakeren av eget tiltak opplyse selskapet om særlige forhold som han eller hun må forstå er av vesentlig betydning for selskapets vurdering av risikoen.

I forsikringsavtaleloven § 13-1b er det presisert at forsikringsselskapet ikke kan be om helseopplysninger som ligger mer enn ti år tilbake i tid. Videre er det i § 13-1c fastslått at helseopplysninger som er innsamlet eller unnlatt slettet i strid med lov, ikke kan påberopes av selskapet.

Det fremgår nå uttrykkelig av forsikringsavtaleloven at kravene til samtykke i person-opplysningsloven også skal gjelde i forsikringsforhold, jf. den uttrykkelige henvisning til personopplysningsloven § 2 nr. 7 som er inntatt i forsikringsavtaleloven § 8-1 andre ledd og § 18-1 andre ledd. Samtykket skal være frivillig og uttrykkelig, og forut for avgivelse av samtykke skal forsikringssøkeren være informert om hva samtykket innebærer.

Etter min vurdering må dagens regelverk langt på vei sies å representere en hensiktsmessig avveining av henholdsvis forsikringsselskapenes og forsikringssøkernes interesser. På den ene siden har forsikringsselskapet et legitimt behov for de helseopplysninger som er nødvendige for å foreta riktige risikovurderinger. På den andre siden har den enkelte pasient/forsikringssøker et like legitimt behov for ivaretakelse av sitt personvern ved at helsepersonell og helsetjeneste ikke avkreves eller utleverer helseopplysninger som ikke er relevante eller nødvendige for forsikringsselskapets risikovurderinger ved tegning av forsikring.

Som nevnt innledningsvis har Stortinget for forholdsvis kort tid tilbake behandlet flere lovforslag som blant annet har hatt til hensikt å sikre den enkeltes personvern og å innføre enkelte begrensinger for hvilke helseopplysninger forsikringsselskapene kan be om eller innhente. Det faktum at Stortinget for relativt kort tid siden foretok en slik bred gjennomgang av dette fagfeltet, mener jeg taler for at det på det nåværende tidspunkt ikke er grunnlag for noen fornyet gjennomgang av disse problemstillingene. Som nevnt ovenfor er jeg heller ikke kjent med at det blant forsikringsselskapene er etablert praksis å be om innsyn i pasientjournaler ved tegning av forsikring. Dersom det imidlertid skulle vise seg å være etablert en slik praksis ved forsikringstegning, mener jeg dette kan gi grunnlag for å vurdere om dagens regelverk bør presiseres eller justeres.