Skriftlig spørsmål fra Bent Høie (H) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:619 (2012-2013)
Innlevert: 09.01.2013
Sendt: 09.01.2013
Besvart: 16.01.2013 av helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre

Bent Høie (H)

Spørsmål

Bent Høie (H): Er det mulig å etablere et samarbeid med andre land for å utvide tilbudet til norske pasienter som har behov for lungetransplantasjon, og vil statsråden ta initiativ til at nasjonal råd for kvalitet og prioritering vurderer om dagens praktisering av 60-års grense for lungetransplantasjon er rimelig?

Begrunnelse

Jeg er gjort kjent med at Oslo Universitetssykehus praktiserer 60-års grense for lungetransplantasjon. Helsetilstanden og leveutsiktene i en så lav alder kan selvfølgelig være ulik, og en slik aldersgrense kan oppleves som svært urimelig. Spesielt for de som når aldersgrensen mens de venter på en transplantasjon. Det tilbys lungetransplantasjon i utlandet og i land Norge eller samarbeider med. Skal en tilby dette til norske pasienter gjennom det offentlige helsevesenet må en selvfølgelig være sikker på at dette ikke går ut over pasienter med større behov i de landene en bruker dette tilbudet. Er dette spørsmål som Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering kunne ha drøftet og vurdert endringer i dagens praksis.

Jonas Gahr Støre (A)

Svar

Jonas Gahr Støre: Lungetransplantasjoner har i Norge vært utført siden 1990. Til sammen har ca. 380 pasienter blitt lungetransplantert, 25 – 30 pasienter hvert år de siste årene. Antallet transplantasjoner er begrenset av tilgangen på brukbare donorlunger.

Utvelgelse av pasienter som blir satt på venteliste for transplantasjon foregår ved Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet. Helsedirektoratet opplyser at man ved utvelgelsen følger internasjonale retningslinjer tilpasset nasjonale erfaringer. De pasienter som er aktuelle har alvorlig lungesykdom der alle behandlingsmuligheter er utprøvd, og der man vurderer at pasientene har kort forventet levetid, dvs. ett til to år. For å utnytte den begrensede tilgangen på lungetransplantater, velges pasienter der sjansen for en vellykket transplantasjon er størst. Mange pasienter er ikke aktuelle for transplantasjon på grunn av medisinske risikofaktorer i tillegg til den alvorlige lungesykdommen. Dette kan være hjertesykdom, beinskjørhet, nyresvikt eller infeksjoner som man ikke får kontroll med.

Økende alder er en godt dokumentert medisinsk risikofaktor, og ifølge Helsedirektoratet bruker samtlige transplantasjonssentre alder som risikofaktor for sykdom og død etter lungetransplantasjon. Transplantasjonsmiljøet i Norge har valgt å bruke 60 år som veiledende øvre aldersgrense, men praktiserer ikke dette strengt. Flere pasienter er blitt transplantert like etter fylte 60 år. Selv med streng utvelgelse har det i alle år vært mange på venteliste, mellom 40 og 50 pasienter. En liberalisering av kriteriene for transplantasjon uten at ventelisten blir uhåndterlig, er ifølge fagmiljøet neppe realistisk.

Det har vært flere klagesaker på bakgrunn av at alder har vært brukt som kriterium for transplantasjon, men ifølge Helsedirektoratet har Oslo universitetssykehus fått støtte for gjeldende praksis.

Det nordiske samarbeidet om lungetransplantasjoner koordineres gjennom samarbeidsorganet Scandiatransplant. Utgangspunktet er at norske organer brukes på norske pasienter. Kritisk syke pasienter skal prioriteres og motta organer fra alle de nordiske landene. I 2012 fikk fem norske pasienter lungetransplantater fra andre nordiske land. Tilsvarende ble fem lungetransplantater fra Norge gitt til pasienter i andre nordiske land. Lungetransplantasjonsraten (transplantasjoner pr. million innbyggere) i 2012 var i Norge 5,65. Dette tilsvarer gjennomsnittet for Scandiatransplant.

Organtransplantasjon er et godt etablert behandlingstilbud i Norge, med et høyt antall transplantasjoner pr. million innbyggere. I 2012 ble det transplantert 521 organer til 478 pasienter. Dette var en liten økning fra året før på tross av en mindre nedgang i antall realiserte donorer. Utnyttelsen av tilgjengelige organer til transplantasjon må karakteriseres som svært god, men en ytterligere økning i aktiviteten på dette området er begrenset av mangel på organer. Dette er en situasjon som er felles for Norge og Europa for øvrig.

Jeg vurderer at det i dag ikke er grunnlag for å fremme sak for Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstjenesten om prioriteringer og samarbeid på transplantasjonsområdet.