Skriftlig spørsmål fra Ketil Solvik-Olsen (FrP) til fiskeri- og kystministeren

Dokument nr. 15:790 (2012-2013)
Innlevert: 08.02.2013
Sendt: 11.02.2013
Besvart: 14.02.2013 av fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen

Ketil Solvik-Olsen (FrP)

Spørsmål

Ketil Solvik-Olsen (FrP): I mange kommuner i Nordland og Troms opplever man fraflytting som følge av begrenset næringsutvikling. I NRK Debatten 07.02.13 ble det hevdet fra en rekke oljemotstandere, deriblant regjeringspartiet SV, at ny oljevirksomhet i Lofoten, Vesterålen og Senja er unødvendig, fordi det er et betydelig potensial for økt sysselsetting innen fiskerinæringen.
Er det i dag store unyttede fiskeriressurser i disse havområdene, og i så fall, hvorfor er de ikke tatt i bruk?

Lisbeth Berg-Hansen (A)

Svar

Lisbeth Berg-Hansen: Først av alt må jeg fremheve at området Lofoten, Vesterålen og Senja er et spesielt kyst- og havområde, med en topografi og havstrømmer som skaper grunnlag for en stor naturlig produktivitet. Området er viktig for store vandrende fiskebestander som nordøstarktisk torsk og norsk vårgytende sild, men området er også artsrikt og produktivt med hensyn til mer lokale bestander. Området har i generasjoner vært blant de viktigste fiskeområdene langs norskekysten.

Jeg tror at den norske sjømatnæringa har et stort utviklingspotensial. Selv om fiskerinæringen har lange tradisjoner og alltid har vært en helt sentral næringsvei i dette området, så mener jeg at næringa kan utvikles videre. Og jeg mener det er rom for en videreutvikling i alle ledd, fra hvordan bestander forvaltes og helt frem til ferdige produkter ute i markedet.

Forvaltningen av våre fiskebestander er i hovedsak god, og de fleste av de store og kommersielt viktige bestandene er i god forfatning. Men det skal likevel ikke legges skjul på at vi har utfordringer med enkelte mindre og mer lokale bestander, hvor fisketrykket nok har vært for høyt. For eksempel er bestanden av kystnær uer, som har viktige gytefelt i området Lofoten – Vesterålen – Senja og tidligere ga grunnlag for et betydelig lokalt uerfiske, fortsatt i dårlig forfatning. Her søker vi å gjenoppbygge bestanden, med sikte på en bærekraftig høsting og større fremtidig utbytte. Samtidig har vi også bestander i området som i dag ikke høstes i det hele tatt, rett og slett fordi det ikke har vært tradisjon for slik høsting eller fordi vi ikke har utviklet markedene. Dette gjelder blant annet tallrike arter som kråkeboller og taskekrabbe. Sistnevnte er en relativt ny art så langt nord, som hittil ikke har fanget næringens interesse.

Vi må imidlertid distansere oss fra tankegangen om at vi kun er en råvarenasjon. At økte verdier kun skapes gjennom større volum. Det er sannsynligvis i tilknytning til bearbeiding, markedsorientering og nye produkter vi finner det største potensialet for en bedre utnyttelse og økt verdiskaping. Mesteparten av vår sjømateksport er fortsatt råvarer og halvfabrikata. Mye bearbeiding av norsk fisk skjer i Danmark og Kina, og slik sett går vi glipp av mye verdiskaping. Jeg tror teknologiutvikling vil kunne gjøre oss i stand til å konkurrere med billig arbeidskraft i lavkostland om videreforedling av fisken, og vi har nok fortsatt mye å hente på markedssiden. Jeg tror nøkkelen til økt sysselsetting i norsk sjømatnæring er at vi klarer å utvikle både etablerte og nye markeder, og at vi i størst mulig grad produserer det som markedet etterspør og er villig til å betale for. Det må selvsagt også tenkes kvalitet i alle ledd. I tilknytning til økt produksjon er det også et betydelig potensial for vekst innen leverandørindustrien, særlig ved riktig satsing på forskning og opparbeidelse av relevant kunnskap. Her ser jeg for meg økt sysselsetting i tiden fremover.

Jeg må også nevne at Fiskeri- og kystdepartementet i samarbeid med andre departementer gjør en kunnskapsinnhenting om verdiskaping i området Barentshavet – Lofoten, herunder en vurdering av virkninger og ringvirkninger av økt satsing på verdiskaping innen fiskerirelaterte virksomheter. Dette arbeidet vil også gi oss ny kunnskap om muligheter og potensial.

Det er også et potensial for økt vekst gjennom havbruk, og da ikke bare for laks. Vi arbeider for å øke verdiskapinga rundt de fiskeriene vi har, spesielt for sesongfisket av torsk. Et av målene er å forsyne markedet med ferske kvalitetsprodukter også utenom fangstsesongene. Da må vi oppbevare fisken levende. Levendelagring og oppfôring av villfanget torsk kan gi muligheter for mer kontinuerlig drift ved fiskemottakene, bedre kvalitet på produktene og forhåpentligvis bedre pris fordi et mindre kvantum kommer på markedet i løpet av en hektisk fangstsesong.

Jeg kan for øvrig nevne er rapport som ble lagt frem i 2012, utarbeidet av en arbeidsgruppe oppnevnt av to av våre vitenskapsselskap; det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og Norges Tekniske Vitenskapsakademi. De har sett frem mot 2050, og i rapporten tegnes et lovende bilde av framtidsutsiktene for havnasjonen Norge. De har analysert de større utviklingstrekkene. Behovet for økt matproduksjon som følge av verdens befolkningsøkning. Økt kjøpekraft. Etterspørselen etter sunnere produkter som gir bedre helse, både innenfor sjømat og andre marine produkter.

Rapporten peker på at havområdene gir oss unike muligheter. Det anslås at den marine verdiskapinga har potensial til å syvdobles fram til 2050. Fra 80 milliarder i omsetning i 2010 – til 500 milliarder i 2050. Dette er en prognose som burde åpne flere øyne for det potensialet vi har som sjømatnasjon og havnasjon.

Jeg har en ambisjon om at Norge skal bli verdens fremste sjømatnasjon, men det fordrer at vi evner å utnytte mulighetene. Dette vil regjeringen komme tilbake til i

meldingen til Stortinget om sjømatpolitikken.