Skriftlig spørsmål fra Ivar Kristiansen (H) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:812 (2012-2013)
Innlevert: 12.02.2013
Sendt: 13.02.2013
Besvart: 19.02.2013 av miljøvernminister Bård Vegar Solhjell

Ivar Kristiansen (H)

Spørsmål

Ivar Kristiansen (H): I svar til meg 10. april 2012 om hjelpekorps i Salten, som ble nektet å kjøre kjentmannsturer med skuter i verneområdene i Salten og Rana, viste statsråden til kommende rundskriv om kjøring for redningstjenesten i verneområder, og ga uttrykk for at hjelpekorps selvfølgelig må ha gode vilkår for øvelser. Rundskrivet er nå på plass, og hjelpekorps opplever fortsatt at det er vanskelig å få tillatelse til livsnødvendige øvelser.
Hvorfor legges det fortsatt hinder for de som skal drive søk og redning i verneområdene?

Begrunnelse

Flere ganger årlig må hjelpekorpsene i Salten og Rana området rykke ut i forbindelse med redningsoppdrag, ofte under ekstreme værmessige vilkår. Dessverre går det også liv tapt i disse områdene som er populære helårs utfarts og rekreasjonsområder. På tross av forventning om forbedrede vilkår for å kunne foreta nødvendig trening og øving i disse områdene, hevdes det fra hjelpekorpsene at de fortsatt opplever at det er vanskelig å få tillatelse til kjentmannsturer. Flere korps fikk i fjor avslag på sine søknader hos nasjonalparkstyret. Nylig kom retningslinjene fra Miljøverndepartementet hvor korpsene fortsatt må hente inn forhåndsgodkjennelse for å få lov å øve og trene. Dette står derfor i grell kontrast til det svar statsråden ga meg 10. april 2012, hvor han skrev bl.a.:

"Generelt meiner eg at hjelpekorpsa har ein viktig funksjon, og at dei sjølvsagt må ha vilkår som tek vare på behovet for førebuande redningsteneste."

Det kan derfor virke som om statsrådens eget omfattende forvaltningsapparat ikke kan ha satt seg inn i statsrådens uttrykte vilje, eller er det slik at apparatet ikke deler statsrådens uttrykte målsetting.

Bård Vegar Solhjell (SV)

Svar

Bård Vegar Solhjell: De nye retningslinjene for redningstjenestens motorferdsel i utmark og i verneområder ble sendt ut 31.januar i år. Retningslinjene er et resultat av et samarbeid mellom Miljøverndepartementet, Justisdepartementet og Røde Kors. Vi har hatt en tett og god dialog underveis i arbeidet, og er enige om at disse retningslinjene kan legges til grunn for redningstjenestens forberedende kjøring i verneområdene. Det som blir viktig fremover, er at retningslinjene følges opp i praksis ved behandling av nye søknader.

Verneområdene utgjør indrefileten av norsk natur, og det er i disse et overordnet mål å ha så lite motorisert ferdsel som mulig. For å være i stand til å redde liv og ta vare på egen sikkerhet ved redningsoperasjoner, er likevel redningstjenesten til en viss grad avhengig av å kunne øve, og særlig bli kjent, i verneområder. Gjennom retningslinjene har vi søkt å gi klare og praktiske retningslinjer innenfor gjeldende lover og forskrifter. Retningslinjene gir rom for nødvendig øving for redningstjenesten, samtidig som de sikrer at hensynet til naturmangfold, friluftsliv og naturopplevelser ivaretas.

Det følger av verneforskriftene at redningstjenesten må søke om dispensasjon for å drive øvingskjøring og kjøring for å bli kjent i terrenget i verneområdene. Det er viktig at det skjer en konkret vurdering av omfanget av motorferdsel i verneområdene, og at denne skjer lokalt av de som kjenner området og de verdiene som skal beskyttes.

Et viktig poeng etter de nye retningslinjene, er at forvaltningsmyndigheten, når den vurderer søknadene om dispensasjon, skal legge vekt på om kjøringen er del av en overordnet øvingsplan. Hvis planen er forankret på sentralt nivå i Røde Kors eller en annen større redningsorganisasjon og i tillegg er i samsvar med vurderingene til politiet, skal redningstjenesten normalt få dispensasjon til den kjøringen som det er søkt om. Vi har altså strammet inn rommet for bruk av skjønn i disse sakene. Det er likevel et vilkår for dispensasjon at kjøringen ikke vil stride mot formålet til vernevedtaket og ikke vil påvirke verneverdiene nevneverdig.

Jeg håper og tror at de nye retningslinjene er grunnlag for et godt videre samarbeid mellom forvaltningsmyndighetene i verneområdene og de frivillige redningsorganisasjonene. Jeg er opptatt av at vi får til en god praksis på dette området, og vil derfor følge nøye med på at retningslinjene blir fulgt opp i praksis.