Skriftlig spørsmål fra Olemic Thommessen (H) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:870 (2012-2013)
Innlevert: 20.02.2013
Sendt: 21.02.2013
Besvart: 27.02.2013 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen

Olemic Thommessen (H)

Spørsmål

Olemic Thommessen (H): Mener statsråden det skal være opp til den enkelte kommune å sikre barn utsatt for, og kontrollert av, internasjonal kriminalitet å inngå bilaterale avtaler som ivaretar barna?

Begrunnelse

Byrådet i Oslo har jobbet mye de siste årene med mindreårige som man mistenker å være utsatt for menneskehandel. Dette er svært krevende saker, både å oppdage, men også bevise. Enkelte barn eksponeres i bymiljøet i rus- og prostitusjonsmiljøet, mens andre holdes på slavekontrakter i private hjem, restaurantbransjen og annet.
Når det avdekkes, er det viktig at barna ivaretas på en god måte og at deres rettsikkerhet ivaretas. Mange av barna skal og bør reise hjem til sine hjemland, til sine familier og nettverk. I dag foreligger det ingen bilaterale avtaler mellom Norge og andre land som sikrer barna en trygg repatriering (tilbakeføring). Det betyr at det i praksis er opp til den enkelte norske kommune å inngå egen avtaler med de respektive land.

Inga Marte Thorkildsen (SV)

Svar

Inga Marte Thorkildsen: Det er verken ønskelig, rimelig eller hensiktsmessig at de enkelte kommuner inngår overordnede bilaterale avtaler med andre land. Det er Justis- og beredskapsdepartementet som har hovedansvaret for å inngå returavtaler med ulike land der siktemålet er å returnere migranter til deres hjemland. Det foreligger per i dag returavtaler med 29 land.
Utnyttelse av barn til menneskehandel krenker menneskerettighetene på det groveste, og er en alvorlig form for internasjonal kriminalitet. For regjeringen er bekjempelse av menneskehandel et prioritert område. I desember 2010 la regjeringen frem handlingsplanen Sammen mot menneskehandel (2011-2014). Handlingsplanen har et tydelig barneperspektiv. Barn er særlig sårbare, og har et spesielt behov for beskyttelse, bistand og tilrettelagt oppfølging. Derfor omtales barn i et eget kapittel i handlingsplanen.
Både politiet, barnevernet og utlendingsmyndighetene har et ansvar for å sikre mulige mindreårige ofre tilrettelagt oppfølging. Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Barnevernet skal videre bidra til at barn og unge får trygge oppvekstvilkår. Barnevernet har derfor et helt sentralt ansvar for å beskytte barn mot menneskehandel og andre former for alvorlige overgrep.
Stortinget har nylig vedtatt nye bestemmelser i barnevernloven §§ 4-29 og 4-30 om beskyttelse av barn utsatt for menneskehandel. De nye bestemmelsene åpner for plassering i institusjon uten barnas samtykke i inntil seks måneder. For å ivareta barnas rettssikkerhet settes det samtidig klare og strenge vilkår for tiltakene. Det ble i statsbudsjettet for 2012 bevilget 17 mill. kroner til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) og Oslo kommune for å bygge opp et særskilte og tilrettelagte tilbud til denne gruppen utsatte barn. Disse midlene har konkret gått til økte personalressurser, kompetansebygging og utvikling av sikkerhetssystemer knyttet til de tilrettelagte tilbudene.
Formålet med de nye lovhjemlene er å beskytte barnet mot menneskehandel ved å sørge for at barnet tas ut av en eventuell menneskehandelssituasjon. Barnet skal få god og forsvarlig omsorg tilpasset sitt særlige behov. Et viktig mål er at barnet i perioden det er under barnevernets omsorg skal opparbeide tillitt til hjelpeapparatet, og motiveres til selv å bidra til å komme seg ut av menneskehandelssituasjonen.
Det er utarbeidet et eget rundskriv om beskyttelse av barn utsatt for menneskehandel. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet arbeider nå med å revidere og oppdatere dette rundskrivet på bakgrunn av de nye bestemmelsene i barnevernloven. Kommunikasjon og samarbeid mellom berørte myndigheter er en sentral del av dette arbeidet.
Det forutsettes at alle berørte myndigheter arbeider aktivt under hele plasseringsperioden for å avklare barnets situasjon og for å finne frem til en løsning for videre ivaretakelse av barnet. Dette innebærer blant annet at barneverntjenesten må kontakte Utlendingsdirektoratet (UDI) og få klarlagt barnets utlendingsrettslige stilling.
Hvorvidt barn utsatt for menneskehandel får bli i Norge eller skal returnere til sitt opprinnelige hjemland, avhenger av om barnet får oppholdstillatelse i Norge. Det er utlendingsmyndighetene som avgjør spørsmålet om oppholdstillatelse. UDI vil kunne vurdere spørsmålet om å gi oppholdstillatelse på grunnlag av behov for beskyttelse (asyl) eller opphold på humanitært grunnlag.
I vurderingen av om det skal gis opphold på humanitært grunnlag kan det blant annet legges vekt på om barnet har vært offer for menneskehandel og om barnet er enslig mindreårig uten forsvarlig omsorg ved retur.
Barn kan ikke returneres dersom ikke foreldre eller andre omsorgspersoner tar i mot barnet i hjemlandet eller et tredje land og er i stand til å gi barnet forsvarlig omsorg.
Frivillig retur av mindreårige kan skje gjennom International Organization for Migration (IOM) sitt program for sårbare grupper. Ofre for menneskehandel omfattes av dette programmet.
Avslutningsvis vil jeg nevne at Norge arbeider med å ratifisere Haagkonvensjonen av 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrding og samarbeid når det gjelder foreldreansvar og tiltak for beskyttelse av barn. Denne konvensjonen regulerer blant annet samarbeid mellom stater i saker som gjelder beskyttelse av barn med tilknytning til flere land. Konvensjonen vil kunne få anvendelse for barn utsatt for menneskehandel og tilrettelegge for bedre samarbeid mellom relevante myndigheter i ulike land i barnevernssaker.