Skriftlig spørsmål fra Torbjørn Røe Isaksen (H) til arbeidsministeren

Dokument nr. 15:905 (2012-2013)
Innlevert: 25.02.2013
Sendt: 26.02.2013
Besvart: 07.03.2013 av arbeidsminister Anniken Huitfeldt

Torbjørn Røe Isaksen (H)

Spørsmål

Torbjørn Røe Isaksen (H): Kan statsråden redegjøre for hvordan hun mener regelverket for støtte til personer med ulovlig opphold i landet bør utformes og praktiseres?

Begrunnelse

I VG 25. februar kan det leses at en person som utvist fra Schengen og dømt for alvorlige forbrytelser har fått innvilget økonomisk stønad og midlertidig botilbud etter å ha klaget til fylkesmannen – regjeringens representant i fylket – på et avslag på søknad om sosialhjelp fra Nav. Det kan etter spørsmålsstillerens mening bidra til å undergrave respekten for sosialhjelpsordningen, for asylinstitusjonen og for utlendingsforvaltningen dersom et slikt vedtak blir stående.

Anniken Huitfeldt (A)

Svar

Anniken Huitfeldt: Hovedregelen etter forskrift om sosiale tjenester for personer uten fast bopel i Norge er klar: for å ha rett til andre sosiale tjenester enn opplysning, råd og veiledning må man både ha lovlig opphold og bopel i Norge. Det er videre gjort unntak for enkelte tilfeller, som skal sikre mennesker i en nødssituasjon mat og tak over hodet i noen dager. Jeg viser for øvrig til mitt svar på spørsmål 874 fra stortingsrepresentant Eriksson.

Tolkning av gjeldende rett fremgår av rundskriv til lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen, som Arbeids- og velferdsdirektoratet publiserte i juni 2012, og som er tilgjengelig for alle på nav.no.

Stortingsrepresentant Isaksens spørsmål har sin bakgrunn i en enkeltsak fra Skien kommune, hvor det kan se ut som en person har misbrukt ordningen i forbindelse med en sak som også gjelder manglende effektuering av et vedtak om utvisning.

Personer som ikke har rett til å oppholde seg i Norge, plikter å forlate landet. Våre velferdsordninger skal ikke bidra til å muliggjøre eller finansiere ulovlig opphold i landet. Nødhjelp til personer uten lovlig opphold er derfor tidsbegrenset til den tiden det tar å ordne utreise, slik at det ikke skal være mulig å oppholde seg ulovlig i Norge over tid med stønad fra Nav-kontoret. Regelverket bør i størst mulig grad være slik at mulighet for misbruk minimeres.

I saker hvor det foreligger utvisningsvedtak, har politiet et ansvar for å effektuere vedtaket. I andre saker har Nav-kontoret anledning til å dekke kostnader knyttet til hjemreise, etter en konkret vurdering av om dette er hensiktsmessig.

Jeg vurderer nå om mulighetene for misbruk ikke i tilstrekkelig grad er lukket. Jeg vil derfor se på om det er nødvendig å endre forskrift om sosiale tjenester for personer uten fast bopel i Norge, eller sosialtjenestelovens bestemmelser om taushetsplikt, for på en god måte å ivareta alle viktige hensyn i denne typen saker.