Skriftlig spørsmål fra Ulf Leirstein (FrP) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:910 (2012-2013)
Innlevert: 26.02.2013
Sendt: 27.02.2013
Besvart: 04.03.2013 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen

Ulf Leirstein (FrP)

Spørsmål

Ulf Leirstein (FrP): Deler statsråden bekymringen for at man nå risikerer et dårligere tilbud ved landets krisesentre, og vil statsråden ta initiativ for en raskere evaluering av lovverket og sikre økonomien?

Begrunnelse

I 2010 kom krisesenterloven. Intensjonen var å styrke arbeidet mot vold i nære relasjoner og vold mot kvinner. Samtidig ble tilskuddene til krisesentrene endret fra 80/20- statlige/kommunal finansiering til å skulle inngå i rammetilskuddene til kommunene, beregnet etter innbyggertall.
Mitt eget fylke Østfold har tidligere tatt arbeidet med å bekjempe vold i nære relasjoner på alvor og har etablert og i lengre tid drevet hele fem krisesentre. For Østfold betydde omleggingen derfor en betydelig reduksjon av tilskuddene, tilskudd som i dag ligger langt under reelle driftskostnader.
Det er nå igangsatt ett arbeid i Østfold hvor man ser på strukturen, og et aktuelt resultat kan bli at 5 krisesenter blir til 1. Altså at 4 krisesenter blir nedlagt. Dette vil gi et betydelig dårligere tilbud til de som i dag - og som i fremtiden - vil være avhengig av krisesentrene. Lenger avstand til senteret, vanskeligere for sentrene å følge opp barna som skal på nærmiljøaktivitet, og ved mindre lokal kunnskap om hjelpetiltak.
Loven skal evalueres i 2014. Men allerede nå har flere krisesenter i Norge blitt lagt ned eller sammenslått. Mens man venter på en evaluering så risikerer man at tilbudet blir betydelig dårligere på grunn av svikt i finansieringen.

Inga Marte Thorkildsen (SV)

Svar

Inga Marte Thorkildsen: Krisesenterloven setter rammene for krisesentrenes virksomhet og pålegger kommunene en plikt til å sørge for et slikt tilbud. Lovens overordnede formål er å sikre et godt og helhetlig krisesentertilbud til kvinner, menn og barn som er utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner. Loven oppstiller en rekke krav til krisesentertilbudet, men regulerer ikke i detalj hvor eller hvordan virksomheten skal drives i den enkelte kommune. Fylkesmannen fører tilsyn med kommunenes etterfølgelse av lovens krav.

I forarbeidene til loven vises det til at det er store forskjeller mellom norske kommuner, og at det gjør det vanskelig å gi gode og detaljerte føringer om hvordan kommunen bør organisere tjenestene sine. Departementet viser videre til at det er kommunen som har kunnskap om og forutsetninger for å vurdere hvordan en på en tjenlig måte kan utvikle krisesentertilbudet i tråd med lokale forhold og prioriteringer, herunder behovet for endringer i forhold til tidligere utbygging, samtidig som en tar hensyn til nasjonale føringer. Samtidig pekes det i forarbeidene på at det er viktig at krisesentertilbudet har en nærhet til brukerne, og at tilbudet er organisert på samme nivå som andre viktige tiltak som voldsutsatte kan trenge.

Jeg er svært opptatt av at barn som oppholder seg på et krisesenter har tilgang til barnehage, skole og fritidsaktiviteter. Departementet viser i forarbeidene til loven til at lang avstand kan være et problem for brukere når det gjelder å fortsette med tidligere aktiviteter som arbeid og skolegang, men at det på den andre siden i visse tilfeller for enkelte brukere kan være en fordel at det er en viss avstand til krisesentertilbudet. Dette begrunnes med at det kan oppleves som en belastning at ”alle” i lokalmiljøet vet hvor tilbudet ligger, og hvem som benytter seg av det. Også dette er et spørsmål man ikke har ønsket å ta stilling til på sentralt hold, men overlatt til den enkelte kommunen å foreta slike avveininger til beste for sine innbyggere.

Det er i krisesenterloven § 3 andre ledd fastslått at kommunen skal sørge for å ta vare på barn på en god måte, og at kommunen skal sørge for at barn får oppfylt de rettigheter de har etter annet regelverk, herunder retten til utdanning. Det understrekes i den forbindelse i forarbeidene at det kan være viktig for mange at faste rutiner som barnehage, skole og fritidsaktiviteter så langt det er mulig blir videreført.

Høsten 2011 mottok departementet bekymringsmeldinger om brukernes tilgang til kommunale krisesentertilbud. Departementet sendte på denne bakgrunn brev til samtlige fylkesmenn med forespørsel om en redegjørelse for situasjonen for landets kommunale krisesentertilbud. Samtlige fylkesmenn svarte i januar 2012. For et mindretall av kommunene fremsto det som utfordrende å komme til enighet om finansieringen av krisesentertilbudet, men fylkesmennene var jevnt over godt fornøyd med de kommunale tilbudene og mente da at kommunene skjøtter sitt ansvar etter krisesenterloven på tilfredsstillende måte.

Jeg vil sørge for å være løpende oppdatert fra tilsynsmyndigheten, og følger utviklingen av situasjonen for landets krisesentertilbud nøye. Derfor er det også tatt initiativ til en evaluering av kommunenes implementering av krisesenterloven.

Stortingsrepresentant Leirstein spør om evalueringen av kommunenes implementering av krisesenterloven kan fremskyndes. Forskningsinstituttet NOVA fikk etter anbudskonkurranse høsten 2012 oppdraget om å gjennomføre evalueringen. Etter kontrakten skal oppdraget avsluttes og rapport foreligge innen utgangen av september 2014. En fremskyndelse vil ikke være mulig eller heldig. For å få en god evaluering er det nødvendig med en bred tilnærmingsmåte, og dette ville ikke vært mulig innenfor en smalere tidsramme. Samtidig er det nødvendig at en lov får virke en viss tid før evaluering finner sted for at man skal kunne se utviklingstrekk.

Jeg legger til grunn at kommunene er seg sitt lovpålagte ansvar bevisst og vil følge utviklingen fremover. Jeg vil ta initiativ til et møte med Fylkesmannen i Østfold som fører tilsyn med krisesentertilbudene i fylket.