Skriftlig spørsmål fra Robert Eriksson (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:989 (2012-2013)
Innlevert: 13.03.2013
Sendt: 13.03.2013
Rette vedkommende: Finansministeren
Besvart: 21.03.2013 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Robert Eriksson (FrP)

Spørsmål

Robert Eriksson (FrP): I dag finnes ingen definisjon av "omsorgsboliger" nedfelt i lovverket, og begrepet brukes på et sett ulike boliger og boligformer. I 2010 slo Høyesterett fast at bygging av omsorgsboliger skulle ha full momsrefusjon, og at dette også gjaldt privatpersoner. I blant annet Oslo kommune har man valgt å definere begrepet slik at man ikke trenger å følge dommen i Høyesterett.
Vil statsråden sørge for at man får en klar definisjon på hva en omsorgsbolig er, slik at man kan få like regler over hele landet?

Begrunnelse

Undertegnede har blitt kontaktet av en familie i Oslo med et sterkt funksjonshemmet barn på 6 år. Familien bor i dag i en leilighet på 75 m2, og består av to voksne og to barn. Nåværende boløsning er dessverre ikke lengre egnet for familien med tanke på at familien har et sterkt funksjonshemmet barn.
Da det funksjonshemmede barnet hverken har eller vil få egen bo-evne, har familien valgt å bygge ny bolig slik at barnet skal kunne bo hjemme for alltid, og da sammen med foreldrene. Familien har et stort behov for tilpasset bolig, slik at man skal kunne ha avlastning og assistenter tilstede, og at man kan skape trygghet, økt livskvalitet og stabilitet for barnet.
Foreldrene har kontaktet Oslo kommune om å få godkjent huset som omsorgsbolig slik at man er berettiget til momsfritak. Kommunen har imidlertid valgt en definisjon av begrepet som gjør det svært vanskelig for at private kan bygge boliger som tilfredsstiller kommunens definisjon som omsorgsbolig.
I 2010 slo Høyesterett fast at bygging av omsorgsboliger skal ha full momsrefusjon. Dette skulle også gjelde privatpersoner. Dommen stammer fra den mangeårige kampen Skattedirektoratet hadde med Alta kommune. Frem til Høyesteretts avgjørelse tolket Skattedirektoratet loven slik at det kun var kommunene, og ikke privatpersoner og stiftelser, som var berettiget til momsfritak.
Dommen førte altså til at det ble 25 pst. billigere for alle som bygger boliger til personer med pleie- og omsorgsbehov. Dette er noe som har stor betydning for familier med sterkt funksjonshemmede barn, og som helt naturlig er nødt til å foreta omfattende tilpasninger av sin bolig, eller bygge ny bolig.
I dag finnes det ingen definisjon av "omsorgsboliger" nedfelt i lovverket, og begrepet anvendes på et sett ulike boliger og boligformer. I prinsippet er omsorgsbolig en tilpasset bolig for mennesker med særskilt behov, og i mange tilfeller vil det være en bolig med livsløpsstandard hvor det ytes helse- og sosialtjenester, gjerne på heldøgns basis. Det er også slik begrepet anvendes i regelverket for investeringstilskuddet fra Husbanken til heldøgns omsorgsplasser etter Omsorgsplan 2015.
Den nevnte familie har forsøkt å tilpasse seg det ovennevnte prinsippet uten at det har ført frem.
Undertegnede synes det er svært uheldig om det er slik at det er opptil den enkelte kommune å bestemme hvordan man skal definere en "omsorgsbolig". Dette vil gjøre det svært vanskelig for mange familier med sterkt funksjonshemmede barn å ha råd til å skaffe en funksjonell bolig, slik at familien kan leve sammen. Resultatet blir derfor at man blir tvunget til å flytte til en annen kommune som har valgt en annen definisjon av begrepet "omsorgsbolig", eller at man må splitte opp familien og plassere barnet på institusjon eller avlastningsbolig.

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Spørsmålet fra representant Eriksson forstås i hovedsak å gjelde forståelsen av lov 12. desember 2003 om kompensasjon for merverdiavgift, fylkeskommuner mv. Denne loven hører inn under mitt ansvarsområde, og spørsmålet er derfor oversendt meg som rette vedkommende. En sentral premiss for spørsmålet synes å være at privatpersoner kan ha kompensasjonsrett, og at den nærmere adgangen til kompensasjon bestemmes av kommunens definisjon av hva omsorgsbolig er.

Kompensasjonsordningens formål er å nøytralisere de konkurransevridninger merverdiavgiften kan gi opphav til, når kommunene står overfor valget mellom å produsere avgiftspliktige tjenester selv (uten avgift). Ordningen er finansiert av kommunene ved trekk i de statlige overføringene tilsvarende omfanget av ordningen og er dermed provenynøytral for staten – ordningen er ingen støtteordning til ellers gode formål.

Kompensasjonsordningen gjelder i hovedsak kommunene, men for å motvirke nye konkurransevridninger som ordningen kan medføre, er enkelte private aktører omfattet av den. Av kompensasjonsloven § 2 første ledd bokstav c følger at loven også gjelder for:

“private eller ideelle virksomheter som produserer helse- og omsorgstjenester, undervisningstjenester eller sosiale tjenester som kommunen eller fylkeskommunen er pålagt å utføre ved lov.”

Begrunnelsen for lovens avgrensning av ordningen til å omfatte nærmere bestemte “virksomheter” har sammenheng med at lovpålagte oppgaver innenfor disse områdene må anses å være innenfor kommunesektorens kjernevirksomhet. Det er disse tjenesteområdene som er mest utsatt med hensyn til konkurransevridninger mellom kommunesektoren og private som følge av kompensasjonsordningen. I forarbeidene til kompensasjonsloven ble det vist til at en generell kompensasjonsordning, som omfattet alle private og ideelle virksomheter som utfører lovpålagte oppgaver, kunne bli meget omfattende. Ut fra hensynet til finansiering og administrasjon av ordningen, samt usikkerhet om omfanget av de nye konkurransevridningene, ble det derfor ansett nødvendig å begrense hvilke private og ideelle virksomheter som skulle være kompensasjonsberettiget, se nærmere Ot.prp. nr. 1 (2003-2004) avsnitt 20.8.2.2, samt Innst.O.nr. nr. 20 (2003-2004) avsnitt 20.2.2.

I Høyesteretts dom 19. februar 2010 (Rt-2010-236) Stiftelsen Utleieboliger i Alta, som representant Eriksson viser til, var spørsmålet om det forelå rett til kompensasjon for en virksomhet som kun sto for rehabilitering og utleie av omsorgsboliger, mens kommunen både stod for ytelsen av omsorgstjenestene til beboerne og selve tildelingen av boligene. Høyesterett kom til at det forelå rett til kompensasjon for stiftelsen på bakgrunn av at kommunen og stiftelsen ble ansett å yte den lovpålagte tjenesten i samvirke. Avgiftsmyndighetene har lagt til grunn rettsoppfatningen Høyesterett gir uttrykk for i denne dommen.

Representant Eriksson synes å forstå ovennevnte dom slik at privatpersoner har krav på kompensasjon av merverdiavgift på oppføringskostnader av omsorgsboliger. Dette er feil. Dommen innebar imidlertid en likestilling av kommunens valg mellom å produsere bo- og omsorgtjenesten selv eller i samvirke med en privat virksomhet.

Utenfor kompensasjonsordningen er privatpersoner som bygger sin egen bolig, enten alene eller i felleskap med flere (tingsrettslige sameier og borettslag), se eksempelvis mitt svar 31. mars 2011 til Stortingets finanskomite vedrørende Dokument 8:113 S (2010-2011). Dette er nylig stadfestet ved Høyesteretts dom 5. februar 2013, hvor et tingsrettslig sameie/eierseksjonssameie som krevde merverdiavgiftskompensasjon, ikke ble ansett som en “virksomhet” i kompensasjonslovens forstand. Interessant er her å merke seg premiss 44 i dommen:

“De ankende parter har anført at det politiske ønsket om å fjerne ethvert incitament som kan vanskeliggjøre etablering av et privat alternativ, slik dette er uttrykt i lovens formål, må føre til at også egenanskaffelse må omfattes når denne skjer i et samvirke mellom flere brukere. Selv om det, slik jeg tidligere har påpekt, også i utformingen av formålsbestemmelsen er innebygget en forutsetning om at siktemålet er å hindre konkurransevridning mellom ulike tilbydere, kan det hevdes at det overordnede formål også skulle tilsi at erverv av egen bolig like gjerne burde kunne skje i egenregi, som i regi av kommunen. Kompensasjonsloven har imidlertid fått en bestemmelse som gir kompensasjon for merverdiavgift for private og ideelle "virksomheter" som "produserer" tjenester, og anskaffelse av egen bolig kan ikke anses som slik virksomhet – som nevnt gir heller ikke forhistorie og forarbeider holdepunkt for en slik utvidende forståelse av ordlyden. Det at det formål som begrunner regelen også kunne ha begrunnet en mer omfattende regel, kan da ikke i seg selv føre til en annen regel enn den som er gitt.”

I saken ble anført at rimelighetsgrunner tilsier at ordningen også må omfatte privat egenoppføring. Høyesterett avviste dette:

“De ankende parter har videre sterkt fremhevet at sterke rimelighetshensyn tilsier at § 2 første ledd bokstav c gis en så vidt vid fortolkning at også den aktivitet Torneby sameie har utvist med sikte på å skaffe bolig til sameierne, anses som virksomhet i lovens forstand. Jeg nevner innledningsvis at en rimelighetsvurdering ikke kan skje isolert for spørsmålet om kompensasjon for merverdiavgift, men må vurderes samlet for de bovilkår beboerne faktisk har på grunnlag av støtteordninger og lånevilkår ellers. Jeg tilføyer at det er vanskelig å se at den konkrete rimelighet kan tillegges vekt ved tolkingen av den aktuelle bestemmelse. Kompensasjonsordningen tar ikke sikte på å tilføre noen gruppe et tilskudd i form av fradrag for inngående merverdiavgift. Ordningen er ikke engang en støtteordning til de kompensasjonsberettigede. Siktemålet er av offentligrettslig karakter; konkurransevridning søkes eliminert med økt effektivitet som siktemål. Som en konsekvens av dette siktemålet med ordningen ble denne prinsipielt sett finansiert ved lavere rammetilskudd til kommunene.“

Etter gjeldende regler er det altså kun “virksomheter” som kan gis merverdiavgiftskompensasjon, ikke privatpersoner. Dette er i samsvar med det grunnleggende formål bak private virksomheters kompensasjonsrett. Ordningen skal kun motvirke at private produsenter, i et marked med kommunen som kunde eller konkurrent, ikke må ta høyere vederlag som følge av manglende fradrag for merverdiavgift og er ikke noen støtteordning.

Slik jeg forstår representanten Eriksson, spør han om jeg vil endre begrepet “omsorgsbolig” i kompensasjonsloven. Det anføres at uklarheten om dette begrepet gir grunnlag for ulik praktisering.

Om dette vil jeg vise til at kompensasjonsloven oppstiller et virksomhetsvilkår. Selv om det følger av kompensasjonsforskriften § 7 at som bolig med helseformål eller sosialt formål anses “boliger særskilt tilrettelagt for helseformål eller sosiale formål, herunder omsorgsboliger […]”, vil dette begrepet således uansett være uten betydning for en privatperson som bygger sin egen omsorgsbolig, enten alene eller i felleskap med flere (tingsrettslige sameier og borettslag). Ut fra formålet med kompensasjonsordningen ser jeg ikke grunn til å presisere dette begrepet i kompensasjonsregelverket.