Skriftlig spørsmål fra Kari Kjønaas Kjos (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:1118 (2012-2013)
Innlevert: 04.04.2013
Sendt: 05.04.2013
Besvart: 12.04.2013 av helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre

Kari Kjønaas Kjos (FrP)

Spørsmål

Kari Kjønaas Kjos (FrP): Mener statsråden at det er akseptabelt med en praksis i kommunene som bidrar til at rusmisbrukere som har gjennomført langtidsbehandling blir sendt tilbake til bomiljø der de selv mener risikoen for tilbakefall er stor, og hvordan vil statsråden forklare en slik praksis, som åpenbart strider med intensjonen i lov om helsefremmende og forebyggende arbeid i kommunen?

Begrunnelse

Jeg er kjent med at en tidligere rusmisbruker har fått tilbud om en kommunal utleiebolig. I vedtaket står det: «Det gis i utgangspunktet bare ett tilbud, og det er svært strenge regler for hva som er saklig grunn til å avslå et tilbud. Dersom du avslår tilbudet vil dette medføre at du blir strøket fra ventelisten.» Jenta reagerer på at hun blir tildelt en plass som hun uttrykkelig har gitt beskjed om at hun ikke ønsker, da hun tidligere har opplevd flere psykiatriske akuttinnleggelser, selvmordsforsøk og overdoser der og dermed mener bestemt at dette vil gi henne tilbakefall.
Lov av 2011-06-24 nr. 30(Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m.) § 3.3, sier om Helsefremmende og forebyggende arbeid at "Kommunen skal ved ytelse av helse- og omsorgstjenester fremme helse og søke å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer". Jeg stiller spørsmål ved forsvarligheten når man velger å flytte mennesker til adresser de historisk sett har dårlige erfaringer med, ikke minst når den enkelte bruker selv frykter tilbakefall. At mennesker risikerer å havne på gata fordi de blir strøket fra ventelisten om de takker nei til dette tilbudet, er ikke akseptabelt.
Viser samtidig til at Nordlandsforskning tidligere i år går ut med et notat som sier det stikk motsatte, nemlig at "En trygg bolig gir mindre rus" (NF-notat 1001/2013).

Jonas Gahr Støre (A)

Svar

Jonas Gahr Støre: Egnet bolig gir den enkelte trygghet og vil ofte være en forutsetning for at andre tjenester vil være virksomme. Bistand med bolig kan være viktig for å få god effekt av behandling. Mange rusavhengige har ikke egnet bolig eller kan ha vanskeligheter med å mestre et boforhold. Oppfølging og bistand i form av personlig assistanse, som omfatter praktisk bistand, opplæring eller støttekontakt, er kommunale tjenester som skal bidra til å utvikle og styrke evnen til å mestre hverdagen og boforholdet. En undersøkelse fra 2011 viser at det i flere kommuner er utstrakt og økende bruk av slike tilbud.

I Meld. St. 17 (2012-2013) Byggje – bu – leve, har regjeringen varslet at vi vil legge frem en bred og langsiktig strategi for det boligsosiale arbeidet. Ansvaret for å gi folk hjelp til å skaffe bolig og å yte ulike tjenester sorterer under flere sektorer, både i den kommunale og den statlige forvaltningen. Samarbeid på tvers er derfor en utfordring på alle nivå. Strategien skal samle og målrette den offentlige innsatsen. Den skal synliggjøre ansvarsforholdene i det boligsosiale arbeidet generelt og innenfor de enkelte innsatsområder spesielt. Strategien skal også tydeliggjøre hvilke virkemidler som kan anvendes for å hjelpe dem som sliter i boligmarkedet.

Representanten henviser i sitt spørsmål til en enkeltsak. Jeg ber om forståelse for at jeg ikke har instruksjonsmyndighet eller overprøvelsesadgang når det gjelder hvordan tjenesten er organisert eller når det gjelder behandlingstilbudet som ytes til den enkelte pasient/bruker.

På et generelt grunnlag vil jeg imidlertid fremheve viktigheten av at kommunene og behandlingstiltaket samarbeider om et best mulig behandlingsforløp, herunder en konkret vurdering av bolig etter endt behandling. Dette bør være tema i de samarbeidsavtaler kommunene inngår med sykehusene i forbindelse med samhandlingsreformen.

I pasient- og brukerrettighetsloven og helse- og omsorgstjenesteloven heter det at tjenestetilbudet så langt som mulig skal utformes i samarbeid med pasienten, og at det skal legges stor vekt på hva pasienten mener. I avgjørelsen av hvor brukeren skal tilbys bolig, må derfor den enkeltes vurderinger veie tungt og hensyntas innenfor de rammene kommunen har til rådighet.

Vi har forenklet klagereglene og lagt til rette for et felles klagesystem for de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Vi har også utvidet pasient- og brukerombudenes mandat til å omfatte de kommunale helse- og omsorgstjenestene, i tillegg til spesialisthelsetjenester. Jeg vil derfor sterkt oppfordre brukere som ikke er fornøyd med kommunenes tjenestetilbud til å klage.