Skriftlig spørsmål fra Trine Skei Grande (V) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:1239 (2012-2013)
Innlevert: 26.04.2013
Sendt: 29.04.2013
Besvart: 08.05.2013 av miljøvernminister Bård Vegar Solhjell

Trine Skei Grande (V)

Spørsmål

Trine Skei Grande (V): Kan statsråden utdype hvordan "rovdyr som representerer et skadepotensiale" i rovviltforliket skal tolkes, og mener statsråden forvaltningen av ulvebestanden er i tråd med naturmangfoldlovens krav samt våre internasjonale forpliktelser?

Begrunnelse

I Glåmdalen 4. april i år kan vi lese at et ulvepar ble skutt fra helikopter i Rendalen, og i Nationen 6. april kan vi lese at Agdenesulven ble felt etter et raskt vedtak i Direktoratet for Naturforvalting. Det siste året har det blitt skutt 11 ulv i følge tall fra Direktoratet for Naturforvaltning, og i tillegg kommer et ukjent antall fra ulovlig jakt.
Ulven er totalfredet i Norge, og felling skal kun vurderes som siste utvei dersom ulven representerer et skadepotensial i prioriterte beiteområder for husdyr, eller hvis ulvepar etablerer revir for å yngle utenfor den vedtatte ulvesonen. Ulv er en kritisk truet art og står oppført på rødlista. Rovviltforliket var ment å sikre den todelte målsettingen, å ivareta både beitedyr og husdyr. I følge rovviltforliket og naturmangfoldloven skal ulv ha lov til å ferdes også utenfor ulvesonen, i sitt naturlige utbredelsesområde. For mange fellingstillatelser på ulv utenfor ulvesonen undergraver målsettingen i rovdyrforliket. Det er grunn til å tro at flere av de felte ulvene ikke utgjorde noe skadepotensiale på tidspunktet de ble skutt, og det bør stilles spørsmålstegn ved hvorfor begge ulvene i Rendalen ble skutt, når en enslig ulv ikke hevder revir eller yngler.
Norge har forpliktet seg på Konvensjonen om biologisk mangfold, som har som mål å sikre det biologiske mangfoldet. Slik forvaltningen av ulv utføres i Norges nå, er spørsmålsstiller bekymret for om vi klarer å opprettholde og styrke en levedyktig bestand.

Bård Vegar Solhjell (SV)

Svar

Bård Vegar Solhjell: Jeg vil innledningsvis understreke at forvaltningen av rovvilt i Norge skal skje i overensstemmelse med bestemmelsene i naturmangfoldloven og konvensjon av 19. september 1979 vedrørende vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder (Bernkonvensjonen), som er den sentrale europeiske konvensjonen på området. Dette ble også konstatert i rovviltforliket av 2011. Naturmangfoldloven sier at målet er at artene og deres genetiske mangfold skal ivaretas på lang sikt, og at artene skal forekomme i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Loven slår imidlertid også fast at tiltak etter loven skal avveies mot andre viktige samfunnsinteresser. Det kan medføre at målet må nås på en annen måte eller i et annet tempo enn om hensynet til naturmangfoldet hadde vært det eneste. Også Bern-konvensjonen åpner for å trekke inn andre hensyn i forvaltningen. Konvensjonen tillater uttak av ulv og andre rovdyr bl.a. for å avverge alvorlig skade på husdyr dersom det ikke er noen annen tilfredsstillende løsning og unntaket ikke vil være skadelig for bestandens overlevelse. De samme vilkårene for uttak er nedfelt i naturmangfoldloven. Ettersom bestandene er grenseoverskridende, må vi for ulv ta utgangspunkt i den sør-skandinaviske ulvebestanden når vi vurderer spørsmålet om bestandens overlevelse.
Representanten viser til formuleringen i rovviltforlikets punkt 2.2.19, der det blant annet heter at det ikke skal være rovdyr som representerer et skadepotensial i prioriterte beiteområder for husdyr og kalvingsområder for tamrein. En vurdering av om rovvilt i prioriterte beiteområder representerer et skadepotensial vil være en vurdering av en rekke faktorer slik som skadeomfang og utvikling av skader, hvor lenge et individ har vært i et område, om rovdyret er fast etablert eller på vandring, områdets betydning som beitemark, når på året skade skjer og om det er mulig å gjennomføre forebyggende tiltak. Tilstedeværelsen av rovvilt i et prioritert beiteområde er ikke i seg selv grunnlag for tillatelse til uttak. Samtidig er det ikke et krav at det skal dokumenteres et bestemt antall kadavre før det gis tillatelse. Det skal gjøres en konkret og helhetlig vurdering av den enkelte situasjon i tråd med krav nedfelt i gjeldende regelverk. I prioriterte beiteområder skal det imidlertid praktiseres en lav terskel for tillatelse til uttak av rovvilt for å avverge skade på tamrein og husdyr.
Rovviltforlikets punkt 2.2.4 understreker at miljøforvaltningen, i de tilfeller der lisensfellingen ikke har gitt tilfredsstillende uttelling, så langt det er mulig skal sørge for at resterende lisensfellingskvote tas ut i de områdene der lisensfellingskvote er gitt. I likhet med annet uttak av rovvilt kan uttak av resterende lisensfellingskvoter bare skje dersom vilkårene i naturmangfoldloven og Bern-konvensjonen er oppfylt. Rovviltforliket punkt 2.2.4 ble fulgt opp med ekstraordinære uttak av jerv og bjørn våren 2012, og er også fulgt opp denne våren med ekstraordinære uttak av jerv og ulv. Direktoratet for naturforvaltning vurderer også våren 2013 behovet for vårfelling av bjørn, jf. punkt 2.2.4 og 2.2.18 i rovviltforliket, samt ytterligere uttak av jerv.