Skriftlig spørsmål fra Jørund Rytman (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:1256 (2012-2013)
Innlevert: 30.04.2013
Sendt: 02.05.2013
Besvart: 08.05.2013 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Jørund Rytman (FrP)

Spørsmål

Jørund Rytman (FrP): Ektefeller kan velge hvordan de vil fordele enkelte fradragsposter i selvangivelsen mellom seg. Dette er fordelaktig for ektepar der den ene parten har så lav inntekt at det uansett blir nullskatt, siden man kan overføre fradrag som ellers ikke ville hatt skattemessig effekt.
I hvilken grad sjekker Skatteetaten at ideell fordeling mellom ektefellene er foretatt, og i hvor mange saker endret Skatteetaten ligningen for 2011 på denne bakgrunn?

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Etter skatteloven § 2-10 er utgangspunktet at ektefeller lignes under ett for formue og inntekt (sambeskatning). Dette innebærer at det skal gjøres en samlet skatteberegning for ektefellenes formue, alminnelige inntekt og toppskatt på personinntekt. Trygdeavgift beregnes derimot alltid atskilt for hver av ektefellene. Ved sambeskatning lignes ektefeller i skatteklasse 2, og de har da rett til et personfradrag i samlet alminnelig inntekt på kr 94 300 for inntektsåret 2013. Ved sambeskatning er det ikke aktuelt å fordele fradrag mellom ektefeller.

Har begge ektefellene inntekt, kan hver av dem kreve at inntekten lignes særskilt. Særskilt ligning gjennomføres også uten at ektefellene har fremsatt krav om det, hvis det gir lavere eller samme samlede skatt som ligning under ett. Dette følger av skatteloven § 2-11.

Særskilt ligning innebærer at ektefellene lignes for inntekt som selvstendige skattytere, i skatteklasse 1. Ligning i skatteklasse 1 gir hver av ektefellene rett til et personfradrag på kr 47 150 for inntektsåret 2013. Personfradraget er ikke et ordinært inntektsfradrag, men må sees som en del av satsstrukturen som legges til grunn ved inntektsbeskatningen. Dette kommer blant annet til uttrykk i skatteloven ved at bestemmelsene om personfradrag er plassert i kapittelet om skattesatser (kapittel 15). Personfradraget blir automatisk tatt hensyn til ved utregningen av skatten, og fradraget kan ikke føre til negativ inntekt/underskudd. Dersom en ektefelle ikke har tilstrekkelig alminnelig inntekt til å utnytte personfradraget fullt ut, vil det dermed ikke oppstå noe underskudd som kan føres over på den andre ektefellen etter reglene om underskuddsoverføring mellom ektefeller i skatteloven § 6-3.

Denne oppbyggingen av systemet innebærer at fordelingen av fradragsberettigede kostnader mellom ektefeller som lignes særskilt, kan få betydning for hvordan personfradraget blir utnyttet. Ektefeller kan også påvirke fordelingen av visse typer inntekt (blant annet kapitalinntekt), og også slik inntektsfordeling vil ha betydning. Dette gjelder når en av ektefellene ikke har tilstrekkelig alminnelig inntekt til å utnytte hele personfradraget. I slike tilfeller ville en annen fordeling av inntekter og kostnader kunne gitt en bedre utnyttelse av personfradraget.

Skatteetaten overstyrer imidlertid ikke fordelingen av slike inntekter og fradrag mellom ektefeller. Hvilken adgang ektefellene har til å fordele inntekter og kostnader, og hvordan en eventuell fordeling skal gjennomføres, vil avhenge av hva slags inntekt/kostnad det er tale om. I Lignings-ABC 2012/2013 er det gitt en nærmere opplisting av hvordan inntekt og fradrag fordeles mellom ektefeller i punkt 2.4 og 2.5 på side 370 følgende. Innenfor rammene av ektefellenes valgrett, forholder Skatteetaten seg til den fordelingen som ektefellene selv ønsker. Fordelingen vil blant annet kunne ha sammenheng med underliggende privatrettslige forhold og hvem av ektefellene som har dekket en kostnad. Skatteetaten vil normalt ikke ha tilstrekkelig informasjon til å kunne ta stilling til alle forhold som har betydning for fordelingen. Det anses verken som ønskelig eller hensiktsmessig at Skatteetaten skal overstyre ektefellenes vurderinger på dette området.

En faktor i denne sammenhengen er også at ektefellenes fordeling av inntekter og kostnader vil påvirke ansvaret for at skatten blir betalt. Etter skatteloven § 2-13 vil en ektefelle kun ha ansvar for den skatten som blir utlignet på egen inntekt og egen nettoformue. Dersom Skatteetaten overstyrte ektefellenes fordeling av inntekter og kostnader, ville ektefellene kunne bli påført et annet skatteansvar enn forutsatt.

Etter min vurdering er det velbegrunnet at Skatteetaten ikke overstyrer ektefellenes valg på dette området. Dette er også i overensstemmelse med den generelle utviklingen hvor ektefeller i større grad enn tidligere behandles som selvstendige subjekter i skattesystemet.