Skriftlig spørsmål fra Christian Tybring-Gjedde (FrP) til finansministeren

Dokument nr. 15:1469 (2012-2013)
Innlevert: 12.06.2013
Sendt: 13.06.2013
Besvart: 20.06.2013 av finansminister Sigbjørn Johnsen

Christian Tybring-Gjedde (FrP)

Spørsmål

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Regjeringen hevder de i statsbudsjettet tar hensyn til ulike effekter og nivå på pengebruk.
Kan regjeringen anslå hva som er de makroøkonomiske effektene dersom man i budsjettet 1) øker foreldrepermisjonen slik at det gir økte utgifter tilsvarende 1 mrd. kr utover forslag til revidert budsjett, eller 2) isteden øker vei/jernbaneinvesteringer med 1 mrd. kr. utover vedtak i revidert budsjett?

Sigbjørn Johnsen (A)

Svar

Sigbjørn Johnsen: Virkningene på norsk økonomi av økte bevilgninger vil bl.a. avhenge av om de er har et motstykke i en tilsvarende inndekning, av hvor stor andel som bindes opp i økt sparing og av i hvilken grad den gjenstående etterspørselen retter seg mot utenlandske leverandører. Den delen som retter seg mot norske leverandører vil erfaringsmessig dels slå ut i økte lønninger og priser og dels i økt produksjon. Fordelingen på lønns- og prisvekst og på produksjonsvekst vil avhenge av hvor mye ledig kapasitet det er i økonomien i utgangspunktet. I en situasjon med høy ressursutnyttelse må en være forberedt på at Norges Bank vil kunne øke renten for å bidra til at prisveksten holder seg nær inflasjonsmålet. Dersom renten settes opp eller kronen styrkes, vil den økte etterspørselen som bevilgningene isolert sett gir opphav til, ledsages av noe lavere etterspørsel et annet sted i økonomien.

Det er grunn til å regne med at de direkte etterspørselsvirkningene av økte utgifter til anleggsformål er større enn virkningene av økte overføringer til husholdningene. Det henger sammen med at husholdningene normalt vil spare deler av de økte inntektene. I tillegg er importinnholdet typisk mindre for anleggsinvesteringer enn for privat konsum.

Utformingen av den økonomiske politikken tar utgangspunkt i en helhetlig vurdering av den økonomiske situasjonen. I arbeidet med anslagene for norsk økonomi støtter departementet seg bl.a. på den makroøkonomiske modellen MODAG, som er utviklet av Statistisk sentralbyrå. Enkle virkningsberegninger på modellen antyder at anleggsinvesteringer øker aktiviteten i fastlandsøkonomien om lag tre ganger så mye som en økning i overføringene til husholdningene.

Det er et kjennetegn ved makromodeller av denne typen at det tar tid før kostnadene ved en mer ekspansiv politikk kommer fullt ut til syne. Blant annet skiller ikke modellene mellom ulike typer arbeidskraft og undervurderer dermed de ubalansene som vil oppstå dersom en raskt trapper opp etterspørselen på et enkelt område. I øyeblikket er aktiviteten innenfor bygg- og anleggsvirksomhet forholdvis høy. Blant annet har Avinor nylig varslet at utbyggingen ved Oslo Lufthavn påvirkes av et stramt bygg- og anleggsmarked. Det er få tilbydere i anbuds-konkurransene og prisene presses opp.

Hensynet til konkurranseutsatt virksomhet tilsier nå tilbakeholdenhet i bruken av oljepenger. Våre egne erfaringer fra 1980- og 1990-tallet viser at det kan ta lang tid å rette opp kostandene ved for svak konkurranseevne. Mange land i Europa erfarer nå det samme. Analysene i Perspektivmeldingen viste at vi etter hvert også vil stå overfor betydelige utfordringer i finanspolitikken som følge av aldringen av befolkningen. Ved å holde igjen i bruken av oljeinntekter vil vi kunne legge til rette for en balansert utvikling i norsk økonomi, både på kort og lang sikt.