Skriftlig spørsmål fra Ivar Kristiansen (H) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:1528 (2012-2013)
Innlevert: 19.06.2013
Sendt: 20.06.2013
Besvart: 28.06.2013 av miljøvernminister Bård Vegar Solhjell

Ivar Kristiansen (H)

Spørsmål

Ivar Kristiansen (H): Miljøverndepartementet mener norsk lovverk ikke kan brukes mot forurensing fra Russland. Finnmark rammes daglig av forurensing fra konsernet Norilsk Nickel, og Sør-Varanger kommune har Norges høyeste innhold av svoveldioksid i luften. En forurensing som har fått vedvare over mange år.
Hva har statsråden foretatt seg for å stanse denne forurensingen, og hva akter statsråden å foreta seg konkret for å stille eierne av Norilsk Nikkel og russiske myndigheter til ansvar for forurensingen?

Bård Vegar Solhjell (SV)

Svar

Bård Vegar Solhjell: Jeg vil innledningsvis peke på alle norske regjeringer har fulgt en klar og konsistent linje basert på bred politisk enighet i spørsmålet om forurensingene fra bedriften Petsjenganikel. Fremdeles er utslippene av svoveldioksid og tungmetaller fra Nikel uakseptabelt høye. For regjeringen er det en høyt prioritert sak å finne en løsning som tar vare på hensynet til helse og miljø i grenseområdet.

Etter at avtalene med Norilsk Nikel om modernisering av bedriften med norsk støtte utløp i 2010, har man fra norsk side lagt press på russiske myndigheter for å få dem til å pålegge bedriften strengere utslippskrav. Saken har regelmessig vært brakt på bane i bilaterale møter på politisk nivå. I felleserklæringen fra president Medvedjevs besøk i Norge i 2010 ble det fastslått at utslippene fra nikkelproduksjonen er et problem, og at russiske myndigheter skulle medvirke til å iverksette nødvendige tiltak for å redusere utslippene til et nivå som ikke skader helse og miljø i grenseområdet. Videre var det enighet om å styrke miljøovervåkningen i grenseområdet og å forbedre informasjonen til lokalbefolkningen om den faktiske miljøsituasjon.

Som en oppfølgning av felleserklæringen har jeg intensivert dialogen med russiske myndigheter, der bedriften også har vært involvert. I juli i fjor arrangerte Miljøverndepartementet et større møte med bred deltakelse fra russiske og norske myndigheter og fra Norilsk Nikel. På møtet ble det klart at begge parter erkjenner at vi står overfor et miljøproblem som det må gjøres noe med, men at det er ulik oppfatning av hvor alvorlig problemet er. På Miljøkommisjonens møte i september fikk vi opplyst at russiske myndigheter anser at bedriften overholder russisk lov fordi utslippene ligger innen en såkalt ”midlertidig forhøyd utslippsgrense”, og at man tidligst kunne forvente at bedriften ville være i stand til å oppfylle den ordinære utslippstillatelsen i løpet av 2015. Dette ville tilsvare ca. 70 000 tonn SO2 per år, noe som fortsatt med norske øyne er uakseptabelt høyt.

Saken har flere ganger vært tatt opp i den norsk- russiske regjeringskommisjonen for økonomisk samarbeid, som to ganger har vedtatt at det skulle opprettes en arbeidsgruppe som skulle rapportere om fremdrift i arbeidet med å redusere utslippene. Begge forsøkene har strandet, hovedsakelig fordi Norilsk Nikel ikke har villet samarbeide. Et forsøk på kommisjonens møte i Oslo 11. juni i år på å innføre en rutine med årlig rapportering til kommisjonens møter førte ikke frem, fordi utslippstall i følge russisk lov anses som bedriftshemmeligheter. Man var enig om at miljøovervåkningen bør styrkes, men fra russisk side ønsker man at dette skal henvises til miljøvernkommisjonen.

Jeg tok selv opp saken da jeg møtte naturressurs- og miljøvernminister Donskoj 11. juni. Han gav uttrykk for at han ønsket fremdrift i saken, og informerte om at russiske myndigheter har tatt initiativ til et samarbeid med FNs organisasjon for industriell utvikling, UNIDO, som bl.a. yter assistanse innen utvikling av bærekraftig industriproduksjon. Vi har bedt om en utdypning av hva dette innebærer.

Norske representanter har brakt opp spørsmålet om Russlands ansvar i forhold til naboland for å hindre grenseoverskridende forurensninger i forbindelse med at Russland søker om medlemskap i OECD. OECD har flere rådsbeslutninger på dette området som nye medlemsland vil måtte ta hensyn til, selv om de ikke er juridisk bindende. Medlemskap i OECD ville forplikte Russland til å underkaste seg jevnlige eksaminasjoner også på miljøområdet. Sammen med russisk tilslutning til relevante konvensjoner på miljøområdet vil dette bety at Russland over tid påtar seg de samme forpliktelser som vestlige land på viktige miljøområder.

Når det gjelder miljøtilstanden i grenseområdet har det opp gjennom årene vært foretatt et stort antall undersøkelser. Dessverre har det til dels vært brukt noe ulike målemetoder på norsk og russisk side, slik at resultatene ikke alltid har vært sammenlignbare. Jeg har derfor latt gjennomføre en gjennomgang av eksisterende undersøkelser med sikte på å få et bilde av kunnskapsstatus. Undersøkelsen foreligger i disse dager. Den viser at det har skjedd forbedringer på visse områder (for eksempel når det gjelder vannforsuring og innholdet av nikkel og kobber i bær), men at det fortsatt er grunn til uro når det gjelder tungmetallkonsentrasjonen i nedbør, jordsmonn og sedimenter i innsjøer inntil 20 km fra smelteverket. Undersøkelsen bekrefter at hovedproblemene ikke lenger er knyttet til utslippene av SO2, men til tungmetaller. Den anbefaler bl.a. innhenting av oppdatert informasjon om sammensetning og omfang av lokalt høstet mat og behov for en ny norsk- russisk helseundersøkelse i lys av fornyet medisinsk kunnskap.

Det har blant annet fra lokalt hold vært reist spørsmål om bedriften kan stilles til ansvar for sine utslipp. Jeg har stor forståelse for den frustrasjon folk i Sør- Varanger føler stilt overfor en forurensende bedrift i Russland som ikke tar hensyn verken til miljø eller helse til dem som jobber og bor i grenseområdet. Men jeg tror det kan være vanskelig å nå frem ved å gå rettens vei. Til tross for de tilbakeslagene vi har hatt i denne saken, mener jeg den bare kan løses gjennom politisk dialog.