Skriftlig spørsmål fra Linda Hofstad Helleland (H) til miljøvernministeren

Dokument nr. 15:1692 (2012-2013)
Innlevert: 02.09.2013
Sendt: 03.09.2013
Besvart: 12.09.2013 av miljøvernminister Bård Vegar Solhjell

Linda Hofstad Helleland (H)

Spørsmål

Linda Hofstad Helleland (H): En hytteeier som har blitt avhengig av rullestol har søkt om tillatelse til utvidelse av en eksisterende sti til en 1,5 meter bred gruset rullestolsti som kunne gi adgang til hytta for funksjonshemmede. Etter innsigelser fra fylkesmannen og NVE er saken sluttbehandlet uten at den funksjonshemmede har fått en løsning som gir adgang til hytta.
Mener statsråden at intensjonene i plan- og bygningsloven om universell utforming er oppfylt, og vil statsråden bidra til at slike lokale skjønnssaker kan avgjøres lokalt?

Begrunnelse

Hytta ved Rambergsjøen har vært i nåværende eiers besittelse siden 1976. Hytta har vært flittig brukt, stort sett alle helger og ferier, sommer som vinter. Hytta har vært et viktig rekreasjonssted for hytteeier og hans familie. Etter at hytteeier ble rammet av en alvorlig hjerneblødning for 2 år siden ble han lammet og henvist til rullestol. Søm følge av dette er med dagens adkomst hytta ikke tilgjengelig for ham uten svært omfattende og krevende assistanse fra andre. Hytta har dermed i realiteten vært utilgjengelig. Hytteeier søkte derfor Røros kommune om tillatelse til å utbedre eksisterende sti til en gruset rullestolsti med 1,5 meters bredde. Søknaden ble innvilget av Røros kommune, og hytteeier igangsatte arbeid med anlegg av rullestolstien. I ettertid ble imidlertid vedtaket omgjort da Røros kommune hadde begått en saksbehandlingsfeil siden det opprinnelige vedtaket var i strid med gjeldende arealplan. Hytteeier fikk imidlertid i et nytt vedtak i kommunen innvilget dispensasjon. Dispensasjonsvedtaket ble imidlertid møtt med innsigelser fra Fylkesmannen i Sør-Trøndelag og NVE med henvisning til § 19 i plan- og bygningsloven der dispensasjonsadgangen er betydelig strammet inn i forhold til tidligere lov. Kommunen har derfor behandlet saken på nytt og snudd i sitt syn. Anleggsarbeidet ble deretter stoppet når stien var halvveis ferdig. Alle ankemuligheter er senere uttømt. Inntil videre er hytteeieren i stand til å ta seg frem til hytta om sommeren ved hjelp av den delvis anlagte rullestolstien.
Dette skjer imidlertid med en viss risiko. Om vinteren, når helsa blir dårligere og hvis den delvis anlagte stien må tilbakeføres til gammel standard vil den funksjonshemmede hytteeieren miste adgangen helt til familiehytta.

Bård Vegar Solhjell (SV)

Svar

Bård Vegar Solhjell: I spørsmålet vises det innledningsvis til følgende problemstilling: En hytteeier som har blitt avhengig av rullestol har søkt om tillatelse til utvidelse av en eksisterende sti til en 1,5 meter bred gruset rullestolsti som kunne gi adgang til hytta for funksjonshemmede. Etter innsigelser fra Fylkesmannen og NVE er saken sluttbehandlet uten at den funksjonshemmede har fått en løsning som gir adgang til hytta.
Plan- og bygningslovens formålsparagraf, § 1-1 femte avsnitt, forutsetter at universell utforming skal være et gjennomgående prinsipp i all planlegging og alle tiltak etter loven. Kravet om universell utforming innebærer at de fysiske omgivelsene skal tilrettelegges slik at man sikrer tilgjengelighet for alle, uavhengig av brukerforutsetninger. Det innebærer at kommunene som lokal planmyndighet skal se til at lovens intensjon blir oppfylt.
I denne saken er problemstillingen at det er søkt om et tiltak som er i konflikt med formålet i gjeldende kommuneplan. Hytta har i dag adkomst via en 350 m lang sti, som søkes omgjort til en 1,5 meter bred gruset veg tilpasset rullestolbruk. Vegen blir liggende i 100-metersbeltet langs vassdrag og i landbruks-, natur- og friluftsområde i kommuneplanens arealdel. Kommunen ga først dispensasjon for tiltaket. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag og Norges Vassdrags- og energiverk klaget på dispensasjonsvedtaket ut fra hensynet til strandsonen langs vernet vassdrag, og til å bevare et særpreget landskap som er en del av bakgrunnen for at vassdraget er vernet. Kommunen tok klagene til følge og endret sitt dispensasjonsvedtak.
Avslaget ble påklaget av søker, og behandlet av Fylkesmannen i Møre og Romsdal som settefylkesmann. Fylkesmannen har i sin klagebehandling kommet til at vilkårene for å gi dispensasjon for tiltaket etter plan- og bygningslovens § 19-2 ikke var til stede, og støttet derfor kommunens vedtak om å avslå dispensasjon.
Jeg viser til at klageretten etter forvaltningsloven er viktig, og så langt jeg ser har klagen vært gjennom en forvaltningsmessig riktig behandling. Jeg har forståelse for den vanskelige situasjonen søkeren har kommet i, men jeg finner ikke grunnlag for å gå nærmere inn i de konkrete skjønnsmessige vurderingene som er gjort av lokale og regionale myndigheter i denne saken.