Jørund Rytman (FrP): Foreligger det planer om å endre lovverket hva angår virkningen av manglende legeundersøkelser i forkant av tvangsinnleggelser i retning av at rettstilstanden gjøres mindre skjønnsmessig og mer konkret og dermed forutsigbar for enkeltpersoner, herunder å innføre plikt for innleggende sykehus til å undersøke om plikten i § 3-1 første og andre ledd i lov om psykisk helsevern er overholdt.
Hvis ikke, vil statsråden ta initiativ til dette?
Begrunnelse
Spørsmålet tar utgangspunkt i dokument nr. 15:1702 (2011-2012)
Ved tvangsinnleggelse innen psykiatrien, må en rekke medisinske og formelle krav/ saksbehandlingsvilkår være oppfylt. Det vises til lov om psykisk helsevern, blant annet §§ 1-1, 1-5, 1-6, 3-1, 3-2, 3-3 og 3-8.
Utforming av rettsreglene innen psykiatrien vil alltid måtte være resultatet av en vanskelig avveining mellom samfunnets behov for hurtig beskyttelse, ivaretagelse av enkeltmenneskets behov for ikke-erkjente hjelp og nødvendigheten av rettsregler til beskyttelse av enkeltmennesket. Ved tvangsinnleggelse er det ikke tvil om at styrkeforholdet er enkeltmenneskets disfavør i forhold til det psykiatriske helsevernet. Dette gjør forannevnte vurdering ekstra komplisert og krevende.
En forutsetning for tvangsinnleggelse er at en lege etter en undersøkelse finner at vilkårene foreligger, jfr. § 3-1 første ledd i lov om psykisk helsevern. En sentral rettsikkerhetsregel er at dersom pasientene motsetter seg undersøkelse etter lov om psykisk helsevern § 3-1 første ledd, så skal vedkommende undersøkes av lege med tvang. Vedtak om slik undersøkelse fortas av kommunelegen, jfr. 3-1 andre ledd. I tillegg ivaretas rettssikkerheten ved hjelp av sykehusets undersøkelsesplikt ved innleggelsen, jfr. 3-2, særlig nr. 2 i lov om psykisk helsevern.
Det er likevel slik at en undersøkelse som pålagt i § 3-1 andre ledd ikke alltid gjennomføres, jfr. blant annet Rt. 2011 side 1666. Rettsstillingen oppfattes da å være slik at det innleggende sykehus må foreta en skjønnsmessig vurdering av manglende vedtak om undersøkelse fra kommunelegen, er tilstrekkelig til å medføre følger for innleggelsen. Videre må sykehuset på bakgrunn av manglende vedtak fra kommunelegen, vurdere hvilke undersøkelser sykehuset selv må foreta. Den skjønnsmessige vurderingen må ta hensyn til pasientens situasjon og behov og omfanget og arten av feilen/forsømmelsen. Denne rettstilstanden er i stor grad etablert av Høyesterett i Rt. side 583, særlig avsnittene 27 og 29. Videre er det slik at innleggende sykehus ikke har noen plikt til å undersøke om blant annet § 3-1 første og andre ledd i lov om psykisk helsevern er overholdt.
Den skjønnsmessige rettstilstanden gjør at det er en usikkerhet i de konkrete tilfellene når det gjelder hva som er konsekvensen av manglende vedtak fra kommunelegen om undersøkelser, jfr. lov om psykisk helsevern § 3-1 andre ledd, mv.
På bakgrunn av ovennevnte, er spørsmålet om det foreligger planer om å endre regelverket hva angår virkningen av manglende legeundersøkelser i forkant av tvangsinnleggelser i retning av at rettstilstanden gjøres mindre skjønnsmessig og mer konkret og dermed forutsigbar for enkeltpersoner, herunder innføre plikt for innleggende sykehus til å undersøke om plikten i § 3-1 første og andre ledd i lov om psykisk helsevern er overholdt.