Skriftlig spørsmål fra Marianne Marthinsen (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:2 (2013-2014)
Innlevert: 09.10.2013
Sendt: 09.10.2013
Besvart: 09.10.2013 av helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre

Marianne Marthinsen (A)

Spørsmål

Marianne Marthinsen (A): Finnes det i dag hjemmel i lov for fastleger til ikke å tilby prevensjon, aborthenvisning eller henvisning til assistert befruktning, og hvordan er prosessen for eventuelt å innføre eller endre en slik lovhjemmel?

Jonas Gahr Støre (A)

Svar

Jonas Gahr Støre: Kvinners rett til abort reguleres gjennom lov om svangerskapsavbrudd (abortloven). Da abortloven ble vedtatt, vurderte Stortinget også om helsepersonell skulle ha mulighet til å reservere seg. Stortinget valgte i abortloven § 14 å gi en reservasjonsrett for helsepersonell som av samvittighetsgrunner ikke ønsker å utføre eller assistere ved abortinngrep. Retten til fritak er begrenset og gjelder ikke mottaking, jour14 Dokument nr. 15:1 – 2013–2014 nalskriving, for- og etterbehandling, samt helsepersonell som gir kvinnen stell og pleie før og etter inngrepet. Ved å ta dette inn i abortloven, så anerkjenner Stortinget at kvinners rett til abort og elsepersonells

adgang til reservasjon henger sammen. Dersom det skulle innføres en reservasjonsmulighet for fastleger mot å henvise til abort og dermed utvide dagens adgang til reservasjon, mener jeg det vil være naturlig å legge saken fram for Stortinget som en ny lovsak. Etter mitt syn bør en slik utvidelse av reservasjons-adgangen legges fram for Stortinget som et forslag til endringer i abortloven. Tilsvarende må gjelde hvis det skal gis adgang til å reservere seg mot å forskrive prevensjon som noen leger mener har en såkalt «aborterende effekt». Et eventuelt forslag til endring av abortloven har, som andre lovsaker, normalt tre måneders alminnelig høring før det eventuelt fremmes en lovproposisjon til Stortinget. Stortinget vil så avgjøre hvordan en slik proposisjon skal behandles. Et eventuelt forslag om å innføre adgang til å reservere seg mot å henvise lesbiske par til assistert befruktning, må vurderes opp mot forbudet mot diskriminering på grunn av seksuell orientering etter menneskerettighetene og den nye diskrimineringsloven om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Som representanten kjenner til, mener jeg at

Stortinget gjennom dagens lovverk på en god måte balanserer hensynet til pasient og helsepersonell. Jeg vil derfor ikke støtte endringer som gir fastleger adgang

til å reservere seg mot henvisning til abort eller assistert befruktning, eller forskrivning av prevensjon. Å innføre en adgang for fastleger til å reservere seg mot å henvise til abort, eller å utvide reservasjonsadgangen til også å gjelde forskrivning og bistand til ulike former for prevensjon, vil etter mitt syn vanskeliggjøre kvinners

muligheter sammenlignet med dagens situasjon. Det vil skape en tilleggsprosedyre og en mulig komplikasjon for kvinnen i realiseringen av en rett hun har etter norsk

lov. I hvor stor grad kvinners adgang til abort vanskeliggjøres vil avhenge av innretningen på en eventuell reservasjonsadgang. Selv med omfattende avbøtende tiltak i kommunene, vil en slik adgang gjøre det mer krevende for noen kvinner sammenlignet med dagens situasjon. Jeg kan vanskelig se at det er mulig å innføre en reservasjonsordning knyttet til fastlegen uten at dette medfører negative opplevelser av noen art for kvinner som ønsker abort, assistert befruktning eller prevensjon. Det vil alltid være en ulempe å bli avvist av sin faste lege i denne typen sensitive spørsmål, også selv om dette skulle innebære en henvisning til en annen lege på samme kontor. Fastlegen har en viktig funksjon i vårt helsevesen. De har ansvar for å yte nødvendige allmennlegetjenester til befolkningen og henvise videre til andre helsetjenester dersom pasienten har behov for det. Det er nødvendig at fastlegetjenesten - som jo er pasientenes dør inn til helsetjenesten - møter pasientene med en enhetlig stemme. For meg er det videre et grunnleggende prinsipp at fastlegene yter tjenester etter identisk lov- og regelverk, slik at vi kan ivareta tilbud om likeverdige tjenester. Det helsetilbudet fastlegen gir deg skal være det tilbudet du har rett til å motta, ikke det fastlegen finner for godt å sympatisere

med. Samvittighetsfrihet er et grunnleggende gode i samfunnet vårt, og jeg mener det er viktig at flertallet har respekt og toleranse for ulike livssyn og overbevisninger. Jeg ser at det kan være krevende for en lege som opplever at det strider mot hans eller hennes overbevisning å skulle henvise til en behandling han selv er imot. Men i disse sakene må hensynet til legenes overbevisning veies opp mot hensynet til pasientenes rett til like-behandling og tilgang på helsehjelp. I

spørsmålet om fastleger bør kunne reservere seg mot å henvise til abort, mener jeg det avgjørende er pasientenes behov for helsehjelp – og ikke legens private

synspunkter. Jeg ønsker ikke at kvinner eller jenter skal havne i en situasjon der de må ta en diskusjon med sin lege, når storsamfunnet har tatt et valg, og Stortinget har vedtatt i lov retten til abort. Kvinner som kan være i en vanskelig og sårbar situasjon, skal ikke risikere å møte en moralsk fordømmelse fra fastlegen og en belastende avvisning, etter å ha tatt et vanskelig valg. Det vil være krevende for mange kvinner å fortsette sin relasjon til en lege som har avvist deres behov for

abort, assistert befruktning eller prevensjon Så vil noen si at dette kan ordnes ved at kvinnen bytter fastlege eller henvises videre for å få hjelp av en annen lege. Ungdom har automatisk morens fastlege, pasientlister blir overdratt ved flytting, pensjon etc., og fastleger vikarierer for hverandre. Det kan ikke forventes at kvinnene skal holde seg oppdatert på hvilke reservasjoner den aktuelle fastlegen til enhver tid har, eller bytte lege pga. mulige fremtidige behov. Mange kan oppleve det belastende å bytte til en ”mer liberal” fastlege. Norge er i ferd med å få en mer heterogen legestand – blant annet når det gjelder ulike livssyn og religiøs bakgrunn. Spørsmålet om fastlegene skal kunne reservere seg mot å henvise til abort og assistert befruktning er én problemstilling. Etter hvert kan samme spørsmål gjøre seg gjeldende også for andre oppgaver i helsetjenesten. Dette understreker for meg betydningen av at vi alle kan påregne at vi fullt ut får de tjenester som er vedtatt gjennom norsk lov.