Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:44 (2013-2014)
Innlevert: 31.10.2013
Sendt: 01.11.2013
Besvart: 08.11.2013 av justis- og beredskapsminister Anders Anundsen

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): Norske borgere kan etter norsk lov ikke utvises. Dette må være et prinsipp som ikke fravikes. Barn trenger særlig beskyttelse fordi de selv ikke kan lastes for foreldrenes handlinger. Utlendingsmyndighetenes praksis viser at det kan oppstå saker der barn som er norske statsborgere i praksis blir utvist som følge av at foreldre med alt omsorgsansvar blir utvist.
Hvordan vil statsråden sikre at norske barn i praksis ikke blir utvist fra Norge?

Begrunnelse

I flere medier de siste dagene har vi kunnet lese at NN på 3,5 år som er norsk statsborger må flytte fra Norge som følge av at moren som er kenyansk statsborger er utvist fra Norge. NN er født i Norge i april 2010, og har ingen andre omsorgspersoner enn mor. Nemndleder i UNE uttalte til Aftenposten 26. oktober følgende:

"Det er moren som formelt sett er utvist, men i praksis vil barnet følge med mor til hjemlandet fordi mor er kenyansk borger. Barnet er ikke utvist fra Norge."

Moren klaget utvisningsvedtaket og avslaget på familiegjenforening inn for tingretten, og det ventes nå på domsavsigelse i saken.
I følge utlendingsloven § 69 første ledd, kan ikke norske statsborgere utvises. Advokaten til moren, Mads Andenæs, uttalte til Nrk.no 25. oktober at UNE med sitt vedtak forsøker å omgå dette ved å bare utvise moren, men at vedtaket innebærer en faktisk utvisning av norsk statsborger fordi UNE sender ut moren med den forutsetning av at datteren følger med.

Anders Anundsen (FrP)

Svar

Anders Anundsen: Som representanten sikkert er kjent med, kan utenlandske statsborgere, både med og uten oppholdstillatelse, på nærmere angitte vilkår utvises fra Norge (utlendingsloven §§ 66–68). Utvisning er et viktig virkemiddel i utlendingskontrollen, ikke minst som sanksjon for brudd på utlendingsloven, som i seg selv utgjør et betydelig samfunnsproblem. Denne sanksjonsmuligheten er og skal være en realitet også overfor utlendinger med barn i riket, selv om både forholdsmessighetsvurderingen og særreglene i utlendingsforskriften § 14-1 innebærer viktige avgrensninger. Det er sikker rett – også etter EMD-praksis – at utenlandske borgere kan utvises selv om de har barn som er norske statsborgere i Norge, og at dette i utgangspunktet hører inn under skjønnsmarginen til den enkelte stat.
Dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene å utvise vedkommende, skal dette ikke skje (utlendingsloven § 70). Hva som skal til for at utvisning vil være uforholdsmessig må avgjøres ut fra en konkret helhetsvurdering i den enkelte sak.
Jeg vil få bemerke at også Høyesterett har lagt til grunn at det ut fra allmennpreventive grunner er nødvendig med reaksjoner som i det enkelte tilfellet kan fremstå som urimelig strengt. Samtidig har Høyesterett understreket at brudd på utlendingsloven kan ha svært ulik karakter. I saker som gjelder "massive overtredelser" av utlendingsloven (eller alvorlig kriminalitet) vil hensynet til barn bare være avgjørende når barnet blir utsatt for uvanlig store belastninger. I saker som ligger i den nedre del av alvorsskalaen, skal det mindre til for at utvisning vil anses for å være uforholdsmessig.
Jeg vil til slutt henlede oppmerksom på regelverket for utvisningssaker som rammer barn. Det er i utlendingsloven § 70 eksplisitt understreket at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i slike saker. Videre ga Justis- og beredskapsdepartementet i 2011 en instruks (GI-14/2011) til Utlendingsdirektoratet. Instruksen gir veiledning i visse skjønnsmessige vurderinger i utvisningssaker som berører barn – mest praktisk saker der det vurderes å utvise en forelder. Det er også tatt inn en presiserende regel i utlendingsforskriften § 17-1 a, som slår fast at det i saker som gjelder barn skal «fremkomme hvilke vurderinger som har vært foretatt av barnets situasjon, herunder hvordan hensynet til barnets beste er vektlagt, med mindre det anses unødvendig».