Skriftlig spørsmål fra Per Rune Henriksen (A) til olje- og energiministeren

Dokument nr. 15:124 (2013-2014)
Innlevert: 26.11.2013
Sendt: 27.11.2013
Besvart: 04.12.2013 av olje- og energiminister Tord Lien

Per Rune Henriksen (A)

Spørsmål

Per Rune Henriksen (A): Kan statsråden forklare hva regjeringen legger i forskjellen på de to forslagene som er sitert nedenfor?

Begrunnelse

I innst. 390 S 2011-2012(klimaforliket) skriver energi og miljøkomiteen:

Komiteen mener Norge skal ha en ambisjon om å realisere minst ett fullskala anlegg for fangst og lagring av CO2 innen 2020.
I prop. 1S (2013-2014), forslag til romertallsvedtak XIX under Olje og Energidepartementet foreslo regjeringen Stoltenberg:

«Stortinget samtykker i ambisjonen om å realisere minst ett fullskala anlegg for fangst og lagring av CO2 innen 2020».

I Prop. 1 S Tillegg 1 (2013-2014), forslag til nytt romertallsvedtak XIX under Olje og Energidepartementet foreslår regjeringen Solberg:

«Stortinget samtykker i ambisjonen om å realisere minst ett fullskala demonstrasjonsanlegg for fangst og lagring av CO2 innen 2020, og at det utarbeides en strategi for å nå denne målsettingen".

Tord Lien (FrP)

Svar

Tord Lien: Fangst og lagring av CO2 blir av flere, blant annet Det internasjonale energibyrået (IEA) og FNs klimapanel, trukket fram som en helt nødvendig teknologi for å kunne nå togradersmålet.

Et enstemmig Storting har gjennom flere år støttet arbeidet med å utvikle teknologi for fangst og lagring av CO2. Dette fremkommer blant annet i Innst. 295 S (2010-2011) fra energi- og miljøkomiteen om fullskala CO2-håndtering, Innst. S. nr. 206 (2008–2009) fra energi- og miljøkomiteen om investering i teknologisenter for CO2-håndtering på Mongstad og Innst. S. nr. 205 (2006–2007) fra energi og miljøkomiteen om samarbeid om håndtering av CO2 på Mongstad. I Norge har vi få store utslippspunkt av CO2, men betydelig kunnskap om teknologiutvikling og transport og lagring av gass. I tillegg er de to for øyeblikket eneste operasjonelle CO2-håndteringsprosjektene i Europa lokalisert i Norge, hhv. Sleipner og Snøhvit.

Arbeidet med å utvikle og ta i bruk teknologi for fangst og lagring av CO2 er en viktig del av regjeringens klima- og energipolitikk. I Sundvolden-erklæringen og Prop. 1 S Tillegg 1 (2013-2014) har Regjeringen fastslått at vi vil satse bredt på å utvikle kostnadseffektiv teknologi for fangst og lagring av CO2, og ha en ambisjon om å realisere minst ett fullskala demonstrasjonsanlegg for CO2-fangst innen 2020.

Hovedforskjellen mellom forslaget til romertallsvedtak i Prop. 1 S (2013-2014) fra regjeringen Stoltenberg II og forslaget i Prop. 1 S Tillegg 1 (2013-2014) fra Solberg-regjeringen, er at det i sistnevnte foreslås eksplisitt å utarbeide en ny strategi for CO2-håndtering. Det er viktig å tydeliggjøre at arbeidet med fullskalaambisjonen må ses i sammenheng med en helhetlig strategi for fangst og lagring av CO2.

Jeg mener dette strategiarbeidet bør være bredt anlagt. Å utvikle et godt prosjekt for fullskala CO2-håndtering har vist seg å være svært komplisert. I det videre arbeidet med CO2-håndtering må vi være trygge på at vi velger den riktige løsningen, framfor den raskeste.