Begrunnelse

Det er fastsatt mål om å opprettholde levedyktige bestander av våre store rovdyr. Noe som påfører en del skader på beitedyr og tamrein, med tilhørende økonomiske tap for dyreeierne.
For å forhindre at selvstendige næringsdrivende skal bære den økonomiske byrden av vår nasjonale målsetning om levedyktige rovdyrbestander, og for å bidra til et redusert konfliktnivå og en aksept av de vedtatte bestandsmål i blant befolkningen, er en rettferdig erstatningsordning som dekker alle reelle tap en forutsetning.
Praktiseringen av gjeldende erstatningsordning har imidlertid medført konflikter, både i politiske fora og i rettsapparatet. Spesielt har håndteringen av sannsynliggjorte rovdyrtap i henhold til gjeldende erstatningsforskrift (§8) vært omstridt, hvor forskriften fastsetter forhold som enkeltvis eller i sammenheng, kan bidra til å sannsynliggjøre tap. Samt at det fastslås at det skal gis erstatning for sannsynliggjorte tap.
Noen av rovdyrene har en adferd som gjør det vanskelig å gjenfinne drepte dyr for å få dokumentert dødsårsaken. Her har rovdyrforvaltningen igjennom mange år benyttet en skjønnsmessig vurdering av sannsynligheten for tap, uten å vurdere eller begrunne sannsynligheten av andre tapsårsaker. En saksbehandling som har skapt mange konflikter, og kan ha bidratt til at dyreeiere med omfattende rovdyrtap har fått avkortet sin erstatning vilkårlig, med utgangspunkt i at de aktuelle rovdyr, i hovedsak jerv, gaupe og ørn, gjemmer eller frakter bort dyra slik at det er vanskelig å dokumentere skaden.
En prinsipiell rettsavgjørelse ble nettopp fattet i Frostating lagmannsrett («Krokandommen» 04.11.2013), hvor Direktoratet for Naturforvaltning sitt erstatningsvedtak ble kjent ugyldig, da bevisføringen ikke viste at det var sannsynlig at det hadde vært andre tapsårsaker i den aktuelle besetningen som kunne sannsynliggjøre et så stort tap utover gjennomsnittlig normaltap som kunne ha en annen årsak enn rovdyrskade. Vi må derfor kunne konkludere med at gjeldende erstatningsforskrift gir rett til erstatning for sannsynliggjorte tap, når andre dødsårsaker ikke kan sannsynliggjøres.
Den 14.10.2013 sendte Miljødirektoratet ut forslag til ny forskrift om erstatning for tap og følgekostnader når husdyr blir drept eller skadet av rovvilt, med høringsfrist 15.01.2014.
Denne forskriften må betraktes som en klar innskjerping av retten til erstatning for sannsynliggjorte tap, da det i følge forslaget vil være hjemmel for skjønnsmessig behandling av tap utover normaltapet, om det f.eks. ikke er dokumentert regelmessige rovviltskader i beiteområdet i beitesesongen. I motsetning til dagens erstatningsforskrift som etter «Krokandommen» gir rett til full erstatning for alle tap utover normaltapet, om det ikke er sannsynligovervekt for andre konkrete tapsårsaker enn rovvilt i beiteområdet.