Skriftlig spørsmål fra Jan Bøhler (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:244 (2013-2014)
Innlevert: 08.01.2014
Sendt: 08.01.2014
Besvart: 14.01.2014 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Jan Bøhler (Sp)

Spørsmål

Jan Bøhler (A): Stavanger Aftenblad har undersøkt hva 27 norske kommuner lærte etter å ha erfart drap, voldtekter, grov vold og dødsbranner relatert til helse- og sosialsektoren. I kun 3 av disse sakene ba kommunene selv om at fylkeslegen eller fylkesmannen skulle opprette tilsynssak. 19 av kommunene svarte at de ikke trakk ny lærdom av hendelsen.
Vil statsråden vurdere å innføre en generell meldeplikt til fylkeslegen eller fylkesmannen ved slike alvorlige hendelser knyttet til kommunenes hjelpeapparat?

Begrunnelse

Ifølge undersøkelsen til Stavanger Aftenblad har 14 av hendelsene kun blitt evaluert muntlig, og bare 7 kommuner svarer ja på at de kunne gjort mer i forkant for å redusere risikoen for hendelsen. Dette framstår ikke som betryggende og tillitsvekkende i forhold til sakenes alvorlighet og tragiske konsekvenser for ofrene og deres nærmeste. I alt 15 av sakene er likevel blitt gransket, men med unntak av 3 saker er dette skjedd etter klager eller etter initiativ fra kontrollmyndighetene selv. Hvis det innføres en generell meldeplikt for alle slike hendelser til fylkeslegen eller fylkesmannen, vil tilsynsmyndighetene få bedre oversikt og mulighet til å avgjøre hvilke saker de vil gå videre med.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Artikkelserien i Stavanger Aftenbladet, som stortingsrepresentant Jan Bøhler viser til, belyser et alvorlig tema, et tema som er av vesentlig betydning når det gjelder sikkerhet i helse- og omsorgstjenesten. Jeg har som mål å få etablert systemer som ivaretar nødvendige granskninger ved slike hendelser på en tilfredsstillende måte. Avisa fremhever at enkelte kommuner som har foretatt egne granskninger, har erfart at de selv kunne gjort tiltak i forkant av hendelsen, også i tilfeller tilsynsmyndighetene mener det ikke er begått brudd på lovgivningen. Videre er det avgjørende at lærdom av alvorlige hendelser, der offer eller gjerningsperson mottar helse- og sosialtjenester fra kommunen, overføres til andre kommuner. Slik kan vi bidra til å forebygge nye, alvorlige hendelser.
Kommunen har etter helse- og omsorgstjenesteloven plikt til å sørge for at personer som oppholder seg i kommunen, tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Ansvaret er både et ansvar for at nødvendige helse- og omsorgstjenester er tilgjengelige, og et ansvar for planlegging, gjennomføring, kontroll og evaluering av virksomheten, slik at tjenestenes innhold, omfang og kvalitet er i samsvar med de krav som stilles. Kommunen har også en plikt til å korrigere virksomheten dersom den ikke er forsvarlig eller ikke er tilstrekkelig. Det er i internkontrollforskriften stilt nærmere krav til hvordan kommunen skal føre internkontroll, og kommunen skal dokumentere sin internkontroll.
Hovedforutsetningen er med andre ord at kommunen driver sine helse- og omsorgstjenester i samsvar med krav i lov og forskrift. Det omfatter også krav til forsvarlig virksomhet. Kommunen skal ha oversikt over områder i virksomheten hvor det er fare for svikt eller mangel på oppfyllelse av myndighetskrav. De skal kontrollere, evaluere og forbedre sine rutiner for å rette opp og forebygge overtredelse av helse- og omsorgslovgivningen. Ut fra dette legger jeg til grunn at kommunene tar ansvar for å følge opp alvorlige hendelser for personer som er i kommunale institusjoner.
Stavanger Aftenblad viser i sin artikkelserie blant annet til Namsos kommune. Granskingen Namsos kommune satte i gang, viser at tilsynsmyndighetenes rolle og engasjement i disse sakene alene ikke er tilstrekkelig som grunnlag for læring. I kommunale granskingsrapporter blir det avdekket at en rekke andre forhold er viktige i denne sammenhengen, som for eksempel sammensetningen av beboere i omsorgsboliger og institusjon, og pårørendes og beboeres forventninger til tjenesten. Jeg vil i ulike sammenhenger oppfordre kommunene til selv å iverksette granskinger og evalueringer. Her kan kommunene lære av egne erfaringer og av hverandre.
Videre er det av stor betydning at kommunene lytter til beboere og pårørende da disse kan ha andre forventninger til kommunens tjenester enn de ansatte. Dette kan bidra til at tjenestene blir bedre og kan bidra til at alvorlige hendelser forebygges og unngås. Det er også viktig at kommunene har en aktiv holdning til hvordan de kan forebygge sosiale problemer.
Ansvaret for å følge opp flere av de brukerne som det vises til i artiklene, kan være tillagt flere instanser. I tillegg til de kommunale helse- og omsorgstjenestene gjelder dette spesialisthelsetjenesten, arbeids- og velferdsforvaltningen og i enkelte sammenhenger også barnevern, politi og kriminalomsorgen. Det ligger nedfelt en gjensidig samarbeidsplikt i lovverket for alle tjenestene. Det er avgjørende at denne plikten til samarbeid oppfylles og at innsatsen fra de respektive tjenestene er koordinert.
Som representanten påpeker er Fylkesmannen den sentrale klageinstans og tilsynsmyndighet på helse- og omsorgsområdet. Dette innebærer et ansvar for behandling av klagesaker som gjelder befolkningens rettigheter, samt å føre tilsyn med at befolkningens behov for tjenester blir ivaretatt, tjenestene blir drevet på en faglig forsvarlig måte og forebygger svikt i tjenesteytingen. Som overordnet myndighet har Statens helsetilsyn som en av sine kjerneoppgaver planlegging, koordinering og oppsummering av tilsynene. Statens helsetilsyn har også ansvaret for behandling av enkeltsaker som handler om alvorlig svikt i helse- og omsorgstjenesten og der det er aktuelt med pålegg mot virksomheter eller reaksjoner mot helsepersonell. Dersom tilsynsmyndighetene finner brudd på lovgivningen, er det viktig at de følger med på at kommunene og spesialisthelsetjenesten retter opp lovbruddene så snart som mulig.
Meldeplikten etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 om hendelser som har ført til eller kunne ha ført til betydelig personskade, gjelder kun for institusjoner i spesialisthelsetjenesten. Stoltenberg II-regjeringen endret meldeordningen slik at meldingene nå går til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten i stedet for til Fylkesmannen (tilsynet). Meldingene skal brukes for å avklare årsaker til uønskede hendelser og forhindre at de gjentas. Stoltenberg II- regjeringen innførte samtidig en ny varslingsplikt i spesialisthelsetjenesteloven § 3-3a til Statens helsetilsyn om alvorlige hendelser og dødsfall i spesialisthelsetjenesten.
Regjeringen Stoltenberg II nedsatte 21. juni 2013 et utvalg som skal vurdere hvordan alvorlige hendelser og mistanke om lovbrudd i helse- og omsorgstjenesten bør følges opp av samfunnet. Utvalget ledes av professor dr. juris Aslak Syse. Regjeringen Solberg gav
15. november 2013 utvalget et tilleggsmandat som blant annet går ut på å utrede om melde- og varslingsplikten etter henholdsvis spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 og § 3-3a også bør omfatte den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Utvalget skal levere en offentlig utredning innen 1. september 2015.
Både i Meld. St. 10 (2012 – 2013) God kvalitet – trygge tjenester, og i oppfølging av Kvalitetsavtalen mellom Regjeringen og KS, vises det til at det på sikt vil være ønskelig å inkludere de kommunale helse- og omsorgstjenestene i den nasjonale meldeordningen for uønskede hendelser til Kunnskapssenteret, men at det i første omgang vil være aktuelt å gjennomføre forsøk i enkelte kommuner. Et oppdrag er gitt til Helsedirektoratet / Kunnskapssentret, som i samarbeid med KS skal utforme pilotering av meldeordning i enkelt kommuner.
Når utredningen fra Syse-utvalget har vært på høring og samtidig erfaringer fra forsøk med meldeordning for uønskede hendelser i enkelte kommuner er oppsummert, vil jeg ha et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag for å fremme forslag om meldeplikt ved uønskede hendelser knyttet til kommunenes hjelpeapparat. Det fremgår av min redegjørelse at jeg i den sammen-heng også vil ha et kunnskapsgrunnlag for å vurdere forslag til hvordan samfunnet samlet skal følge opp alvorlige og uønskede hendelser, ut over spørsmålet om meldeplikt. Samtidig vil jeg presisere at det er viktig at kommunene selv aktivt gransker, evaluerer og vurderer sitt eget tilbud i samarbeid med brukerne og de pårørende, og ikke unnlater å gjøre dette i påvente av innføring av aktuelle nye plikter i lovgivningen.