Skriftlig spørsmål fra Karin Andersen (SV) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:268 (2013-2014)
Innlevert: 14.01.2014
Sendt: 14.01.2014
Besvart: 23.01.2014 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Karin Andersen (SV)

Spørsmål

Karin Andersen (SV): Vil statsråden sikre at lovverket gir mennesker som trenger brukerstyrt personlig assistent mulighet til selv å bestemme hvor tjenestene utøves slik at det blir mulig å reise ut av landet?

Begrunnelse

Det å kunne ta seg en tur ut av landet uten å måtte be om lov til det er et spørsmål om grunnleggende frihet. Mange mennesker er avhengige av brukerstyrte personlige assistenter for å kunne leve frie liv. Ï pågående konsesjonsrunder med norske kommuner legges det opp til at kommunene særskilt må godkjenne utenlandsopphold. Kommunene henviser til helse- og omsorgstjenesteloven for å begrunne denne innskrenkelsen i enkeltmenneskets frihet. Det å måtte søke offentlige myndigheter om lov for å bevege seg dit man vil er et stort inngrep i livet til et menneske, og bør ikke skje.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Innledningsvis har jeg lyst til å bemerke at brukerstyrt personlig assistanse (BPA) ikke er en egen tjeneste, men en måte å organisere kommunale tjenester på. Det som skiller BPA fra ordinær kommunal organisering av helse- og omsorgstjenester, er at det er brukeren selv eller en nærstående, som er arbeidsleder, som avgjør når og hvordan tjenesten skal utføres. BPA er altså en svært brukervennlig organisering av helse- og omsorgstjenester, og det er også grunnen til at jeg ønsker å legge til rette for at flest mulig skal kunne velge å få sine tjenester organisert som BPA.
Bortsett fra det som er nevnt over, står mottakere av tjenester organisert som BPA i samme rettslige posisjon som andre mottakere av kommunale helse- og omsorgstjenester. På samme måte som alle andre står disse selvfølgelig fritt til å forlate landet over et kortere eller lengre tidsrom dersom de ønsker det. Lovgivningen er heller ikke til hinder for at kommunene velger å la sine tjenestemottakere få helse- og omsorgstjenester utenfor kommunen, for eksempel i et annet land. Noen kommuner tilbyr for eksempel sykehjems- og rehabiliteringstilbud i utlandet. Dette avgjøres av den enkelte kommune innenfor gjeldende regelverk og ut fra hva den finner hensiktsmessig ut fra lokale forhold og behov.
Jeg har stor forståelse for at mennesker som har behov for brukerstyrt personlig assistanse (BPA) eller andre former for tjenester opplever det vanskelig dersom de av praktiske grunner ikke får anledning til å reise ut av landet. Det er flere forhold som kan sette slike hindringer.
Kommunene er ikke pålagt å finansiere ferie- og/eller utenlandsturer for sine innbyggere eller for mottakere av kommunale helse- og omsorgstjenester. Kommunen vil derfor i prinsippet kunne avvise å yte helse- og omsorgstjenester utenfor landets grenser, herunder tjenester organisert som BPA. Jeg vil i denne sammenheng vise til at helse- og omsorgstjenestelovens virkeområde er i Norge, og at merkostnader og eventuelle uønskede hendelser i utlandet vil kunne innebære en krevende situasjon for kommunen som ansvarlig for tjenesten.
Selv om kommunene ikke er pålagt å finansiere eller ta ansvar for nødvendig bistand under utenlandsopphold av ulik varighet, står den enkelte kommune fritt til å gjøre det av eget tiltak dersom den finner det hensiktsmessig. Når kommuner i konsesjonsprosesser inkluderer tjenester under utenlandsopphold, betyr det i realiteten at de åpner for å yte tjenester utover det lovgiver har pålagt kommunene gjennom helse- og omsorgstjenesteloven.