Skriftlig spørsmål fra Marit Arnstad (Sp) til klima- og miljøministeren

Dokument nr. 15:315 (2013-2014)
Innlevert: 28.01.2014
Sendt: 29.01.2014
Besvart: 04.02.2014 av klima- og miljøminister Tine Sundtoft

Marit Arnstad (Sp)

Spørsmål

Marit Arnstad (Sp): I forslag til ny forskrift til Naturmangfoldloven foreslår Miljødirektoratet endringer som vil tilsidesette den nylig avsagte Krokann-dommen. I tillegg foregripes en rettsutvikling som ikke er politisk drøftet og avklart.
Vil Regjeringen bidra til at det ikke fastsettes nye regler som hverken er i samsvar med en rettskraftig dom eller med forslag fra det ekspertutvalget som i 2011 vurderte erstatningsordningen for husdyr?

Begrunnelse

I den såkalte Kleiva dommen fra 2012 er det nedfelt at det kan stilles krav om inngripende og kostbare tiltak bekostet av husdyreier som vilkår for å få erstattet tap av husdyr. Dommen står i motsetning til dommen i Rendalsaken (RT 2006 s1105). Dette bidrar til at det er politisk uavklart hvilke krav som bør og skal stilles til husdyreier før kompensasjon for tap gis. Med forslag til endring i § 4 foregriper Miljødirektoratet en vurdering som ennå ikke er gjort politisk av om Kleiva-dommen er en rimelig rettstilstand eller om den representerer en for sterk byrde for husdyreier i relasjon til storsamfunnet.
Forslag til ny § 7 i forskriften oppstiller nye og kompliserte krav til dokumentasjon av tap av husdyr som det ikke er dekning for i den nylig avsagte Krokann-dommen. Tvert imot disse kravene vil sette dommen til side og etablere en praksis som lagmannsretten har sagt er ugyldig. Det oppstilles en rekke nye krav som vil vanskeliggjøre saksbehandling og skape ny uklarhet. Problemet i Krokann dommen var ikke at dagens regler er uklare, men at forvaltningen ikke fulgte reglene. Med forslaget til ny forskrift vil reglene bli strammet inn og man får nye vanskelige gråsoner å forholde seg til.
I sitt forslag til forskriftsendring går Miljødirektoratet lengre enn det som det har vært politisk flertall for i Stortinget. Endringene legger opp til at det i enda større grad er den enkelte bonde som må bære ansvaret for rovviltpolitikken. Det står seg dårlig til det faktum at det lenge har vært bred politisk enighet om at det er storsamfunnet som må bære den økonomiske byrden av vedtatt rovviltpolitikk.

Tine Sundtoft (H)

Svar

Tine Sundtoft: Saueeieres rett til erstatning for tap til rovvilt følger av Forskrift om erstatning for tap av husdyr som er hjemlet i naturmangfoldloven. Forskriften, som er fra 1999, har som formål å erstatte dyreeierens tap og følgekostnader når husdyr blir drept eller skadet av rovvilt. Dette innebærer dekning av direkte økonomisk tap og dekning av andre tap og ulemper som dyreeier er påført, og som står i årsakssammenheng med tap av husdyr.
Som representanten Arnstad peker på i begrunnelsen for sitt spørsmål, foreligger det flere dommer som omhandler erstatningsregelverket. Lagmannsrettens dom i Krokann-saken medførte at klagevedtaket i denne saken ble kjent ugyldig, og at saken må behandles på nytt av forvaltningen. Ved den skjønnsmessige vurderingen av hvor mange dyr som ble erstattet som tapt til rovvilt hadde forvaltningen ikke i tilstrekkelig grad vurdert og begrunnet andre mulige tapsårsaker enn rovvilt. Lagmannsrettens dom innebærer en plikt for forvaltningen til å vurdere og begrunne andre tapsårsaker enn rovdyr der det ikke gis erstatning, og der det beviselig er rovdyr i området. Lagmannsrettens dom innebærer ikke at alt tap ut over det såkalte normaltapet skal erstattes som rovdyrtap i områder med rovdyr.
Som representanten Arnstad også peker på, ble det i fjor høst sendt på høring et forslag til endringer i eksisterende erstatningsforskrift. Endringene har som siktemål å bidra til å gi erstatningsmyndigheten bedre kunnskap om andre tapsforhold enn rovvilt, og er en oppfølging av ekspertutvalg fra 2011 som foreslo visse endringer gjennomført raskt, uavhengig av hvilken fremtidig erstatningsordning som velges. Gjennom de endringene som nå forslås, er siktemålet at forvaltningen skal få et sikrere grunnlag for å foreta vurderinger av andre tapsårsaker enn rovvilt, slik som lagmannsrettens dom forutsetter.
Høringen av de omtalte endringene er nylig avsluttet, og jeg avventer nå en faglig tilrådning fra Miljødirektoratet. Mitt mål er at vi får til en erstatningsordning som innebærer at man vurderer alle forhold av betydning, slik at vi får en riktig erstatningsutmåling for den enkelte saueeier. Jeg vil derfor vurdere Miljødirektoratets tilrådning, inkludert høringsinnspillene, når den kommer, og også vurdere om det er behov for ytterligere justeringer i erstatningsforskriften for å få erstatningsordningen til å fungere i tråd med formålet.