Skriftlig spørsmål fra Ola Elvestuen (V) til klima- og miljøministeren

Dokument nr. 15:321 (2013-2014)
Innlevert: 29.01.2014
Sendt: 30.01.2014
Besvart: 04.02.2014 av klima- og miljøminister Tine Sundtoft

Ola Elvestuen (V)

Spørsmål

Ola Elvestuen (V): Er statsråden fornøyd med hvordan publikum bruker Miljøinformasjonsloven som et verktøy for miljøinformasjon, og vil statsråden bruke jubileumsåret 2014 for både å evaluere loven og sørge for at et større publikum tar i bruk loven slik den var tiltenkt?

Begrunnelse

I år fyller Miljøinformasjonsloven 10 år. Miljøinformasjonsloven gir alle borgere rett til opplysninger både fra offentlige myndigheter og private virksomheter om forhold som har betydning for miljøet.

Loven gir rett til informasjon om alt fra produksjonsprosesser til innholdet i de produktene som brukes og omsettes. Alle næringer, industriproduksjonen så vel som jord- og skogbruket, transportsektoren og tjenesteproduksjonen, er omfattet av den nye miljøinformasjonsloven. Miljøinformasjonsloven pålegger alle virksomheter en plikt til å ha kunnskap om miljøforhold i egen virksomhet som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet, og på forespørsel å gi denne informasjonen ut.

Loven stanser ikke ved Norges grenser. Importerte varer kan ha vært belastende på miljøet der de kommer fra. Hvis noen lurer på dette og selgeren ikke kan svare, har vedkommende plikt til å undersøke dette nærmere.

Blant annet kan man klage på mangelfull informasjon fra private bedrifter ved å henvende seg til Klagenemnda for miljøinformasjon. Klagenemnda prøver da saken, og skal sikre at loven blir overholdt. I årsrapporten for Klagenemnda for miljøinformasjon fra 2012 kan man lese at nemda hadde seks saker til behandling som kom inn i 2011. I to av disse sakene trakk klager klagen etter å ha fått den etterspurte informasjonen fra innklagede. Nemnda fattet vedtak i de resterende fire sakene. I 2012 kom det inn syv saker. Dette er fem færre enn i 2010 og tre færre enn i 2011. I kun noen få tilfeller var det privatpersoner som brukte ordningen.

På miljøverndepartementets hjemmeside kan man lese at «En forutsetning for at miljøinformasjonsloven skal fungere etter sin hensikt er at publikum bruker den aktivt.» Vi vet at mangelfull miljøinformasjon gjelder på mange områder – fra de mindre innkjøp som mat og klær til større som hus og transportmidler.

Tine Sundtoft (H)

Svar

Tine Sundtoft: Miljøinformasjonsloven er et viktig virkemiddel i miljøpolitikken. Den fortjener absolutt oppmerksomhet i 10-års jubileumsåret 2014. Miljøinformasjonsloven gjennomfører dessuten i praksis en bestemmelse i Grunnloven, som har 200-års jubileum i år. Det er paragraf 110 b fra 1992, som fastslår at enhver har rett til en viss miljøkvalitet og til miljøinformasjon for å ivareta denne retten. 2014 er derfor en god anledning til å sette fokus på loven og bruken av den. Den beste jubileumsgaven loven kan få er at den blir brukt aktivt.

De store klima- og miljøutfordringene vi står overfor er knyttet til produksjons- og forbruksmønstre. Både myndigheter, virksomheter og hver enkelt av oss trenger kunnskap om hvordan vi kan bidra til å løse utfordringene.

Miljøinformasjonsloven bidrar til å fremskaffe og spre kunnskap om miljøtilstanden, hva som påvirker miljøet og hvordan den enkelte kan bidra til å verne miljøet. Den gjør det også lettere å påvirke offentlige og private beslutningstakere i miljøspørsmål og bidrar til å fremme deltakelse i offentlige beslutningsprosesser som betyr noe for miljøet.

Et veldig godt eksempel på hvor effektivt virkemiddel loven kan være er Regnskogfondets og Grønn Hverdags palmeoljekampanje. De ba en rekke virksomheter i matvarebransjen om informasjon om bruken av palmeolje i norske matvarer. Dette er informasjon de hadde rett til å be om etter miljøinformasjonsloven. Mange svarte, noen først etter klage til Klagenemnda for miljøinformasjon. Deretter lanserte de palmeoljeguiden som viser matvarer som inneholder palmeolje. Dette førte til at palmeolje forsvant fra svært mange matvarer, selv om en del virksomheter hevdet at det ville være vanskelig å gjennomføre.

Andre organisasjoner som Naturvernforbundet er også aktive i å etterspørre miljøinformasjon.

Det er også eksempler på privatpersoner som har brukt loven og muligheten til å klage til Klagenemnda til å få informasjon om miljøpåvirkning fra virksomheter i eget nærområde.

Loven er også brukt til å etterspørre miljøinformasjon hos offentlige myndigheter, blant annet Klima- og miljødepartementet.

Antall klager til Klagenemnda gir en indikasjon, men ikke full oversikt over hvem som bruker loven mest aktivt og hvor aktivt den brukes. Det er jo ikke alle forespørsler som ender i klage til nemnda.

Vi må heller ikke glemme at loven pålegger myndigheter å ha kunnskap om miljøforhold på områder de har ansvar for. Den pålegger også virksomheter å ha kunnskap om hvilken påvirkning de har på miljøet. I tråd med dette er det mye nyttig miljøinformasjon som ligger ute på ulike nettsider. Eksempler på dette er blant annet nettsidene miljøstatus.no, erdetfarlig.no og norskeutslipp.no. Disse gir informasjon om hvordan det står til med miljøet, om farlige stoffer i forbrukerprodukter og om utslipp fra virksomheter.

I forbindelse med lovens ikrafttreden ble det gjennomført en informasjonskampanje om de rettigheter loven gir. Noen år senere ble det også gjennomført kurs for bedre miljøjournalistikk for journalister i samarbeid mellom Miljøverndepartementet (som det da het) og Institutt for Journalistikk som også omfattet miljøinformasjonsloven.

Synkende antall klager til Klagenemnda og en undersøkelse foretatt av Stiftelsen for Kritisk og undersøkende presse i 2013, som viste at loven er lite kjent og brukt av journalister, kan imidlertid tyde på at både forbrukere, journalister og organisasjoner kan bruke loven mer aktivt og spørre mer.

Jubileumsåret 2014 er derfor en god anledning til å gi loven ekstra oppmerksomhet, og vi er allerede i gang med å se på hva som kan gjøres for at loven skal bli bedre kjent og mer brukt.