Skriftlig spørsmål fra Astrid Aarhus Byrknes (KrF) til justis- og beredskapsministeren

Dokument nr. 15:381 (2013-2014)
Innlevert: 12.02.2014
Sendt: 12.02.2014
Besvart: 20.02.2014 av justis- og beredskapsminister Anders Anundsen

Astrid Aarhus Byrknes (KrF)

Spørsmål

Astrid Aarhus Byrknes (KrF): TV2 har hatt oppslag om en nordmann som ble påkjørt i Hellas, hvor han fikk store skader og ble ufør. Han har nå reist sak om erstatning i Hellas, men har fått avslag om rettshjelp fra Sivilrettsforvaltningen. Det kan være en stor økonomisk risiko å føre slike saker for retten i utlandet.
Vil statsråden vurdere å endre regelverket slik at mennesker som har blitt utsatt for alvorlige ulykker i utlandet kan få rettshjelp etter rettshjelploven, og kan det vurderes konkrete tiltak i denne saken?

Begrunnelse

Nordmenn reiser mye, som medfører at risikoen for at ulykker kan forekomme i utlandet øker. Det er svært krevende å bli ufør i seg selv, men når det skjer i utlandet hvor man ikke behersker språket vil det være svært belastende for den enkelte. Det bør da finnes ordninger som kan hjelpe den enkelte til å få oppfylt sine rettigheter på en best mulig måte.
Det bør også vurderes om reglene for rettshjelp i utlandet bør endres slik at tilfeller hvor vedkommende blir ufør faller inn under ordningen. Rettsprosesser i utlandet kan være svært komplisert og krevende, i tillegg til at den enkelte er satt i en svært sårbar situasjon. Det bør derfor vurderes om reglene i dag er for snevre og bør omfatte flere tilfeller.

Anders Anundsen (FrP)

Svar

Anders Anundsen: Rettshjelpsordningen omfatter som hovedregel oppdrag det er naturlig at en advokat utfører i Norge, jf. lov om fri rettshjelp 13. juni 1980 nr. 35 (rettshjelploven) § 4 annet ledd. Nordmenn som vil anlegge sak i utlandet, er derfor i utgangspunktet avhengig av rettshjelpstilbudet i landet hvor de oppholder seg, jf. § 5. Rettshjelplovens subsidiære karakter er blant dens grunnleggende prinsipper og ble videreført ved lovrevisjonen i 2005.
I 2005 ble den liberale innvilgelsespraksisen i saker for Den Europeiske menneskerettighetsdomstol og i barnebortføringssaker fra Norge lovfestet, jf. § 12 første ledd. I andre saker innvilges det bare unntaksvis bistand for utenlandsk domstol når særlige grunner taler for det, jf. § 12 annet ledd. Bestemmelsen er en snever unntaksregel, og det forutsettes at det foreligger ekstraordinære forhold i saken. I praksis innvilges det fri rettshjelp til tiltalte eller fornærmede i enkelte alvorlige straffesaker i utlandet, jf. Rundskriv G-12/05 Om fri rettshjelp pkt. 8.3. Reglene for bistand til fornærmede i straffesaker i utlandet ble tydeliggjort 1. juli 2013.
I St. meld. nr. 26 (2008-2009) Om offentleg rettshjelp kapittel 9 vurderes utvidelse av offentlig bistand til advokat i saker om barnebortføring. Bistand i øvrige saker for utenlandsk domstol eller forvaltningsorgan drøftes derimot ikke. Det berøres heller ikke i Innst. S. nr. 341 (2008-2009) Innstilling frå justiskomiteen om offentleg rettshjelp. Jeg vil likevel ta med meg ditt innspill ved oppfølgningen av dette feltet og vurdere om departementet bør se på praksisen som føres etter unntaksbestemmelsen i rettshjelploven § 12 annet ledd.