Skriftlig spørsmål fra Rigmor Andersen Eide (KrF) til klima- og miljøministeren

Dokument nr. 15:406 (2013-2014)
Innlevert: 14.02.2014
Sendt: 17.02.2014
Besvart: 20.02.2014 av klima- og miljøminister Tine Sundtoft

Rigmor Andersen Eide (KrF)

Spørsmål

Rigmor Andersen Eide (KrF): I klimaforliket på Stortinget våren 2012 ble det enighet om å utrede hensiktsmessigheten av en norsk klimalov.
Hvordan tenker statsråden å gjennomføre denne utredningen, hvor langt er man kommet i prosessen i departementet, og når og hvordan kan Stortinget forvente saken fremmet til politisk behandling?

Begrunnelse

Den pågående saken om områdeelektrifisering av olje- og gassfeltene på Utsirahøyden viser nok en gang at det norske politiske systemet mangler effektive virkemidler for kontroll, styring og gjennomføring av klimapolitikken. Dette er ikke noe nytt. Riksrevisjonen påpekte dette i en svært kritisk rapport allerede i 2010.
Onsdag 5. februar vedtok Danmark en klimalov. Loven slår fast at utslipp av drivhusgasser skal reduseres med 40 prosent i 2020 sammenlignet med 1990-nivå, og at Danmark skal kvitte seg med alt fossilt brensel innen 2050. Hvert femte år skal det legges fram nasjonale klimamålsetninger med et perspektiv på ti år. Danskene vil også opprette et uavhengig klimaråd med eksperter som vil bidra med råd om hvordan klimamålene skal nås.

Tine Sundtoft (H)

Svar

Tine Sundtoft: Punktet om å utrede hensiktsmessigheten av en norsk klimalov er en del av klimaforliket fra 2012, som regjeringen nå følger opp samlet. Ideen om en egen klimalov skriver seg opprinnelig fra Storbritannia, som innførte en egen klimalov (Climate Change Act) i 2008.
Den britiske klimaloven har fått mye oppmerksomhet. Den har tre hovedkomponenter – lovfesting av nasjonale klimamål i form av et karbonbudsjett, et rapporteringssystem til parlamentet om måloppnåelse og en uavhengig komité (Committee on Climate Change).
Jeg har merket meg at Danmark og Finland nylig har sendt forslag til nye klimalover på høring som er inspirert av denne modellen. Finlands forslag har et langsiktig mål for 2050, men loven for øvrig er begrenset til ikke kvotepliktig sektor. Det danske forslaget er nokså overordnet, og har som formål å være en strategisk overbygning. Lovforslaget nedfeller bestemmelser om et dansk Klimaråd og en årlig klimapolitisk redegjørelse fra regjeringen til parlamentet. Målet om utslippsreduksjon på 40 % før 2020 har vært gjenstand for et politisk forlik, og foreslås ikke lovfestet. Danmark og Finland har altså gjort forskjellige vurderinger av den britiske modellen og tilpasset og modifisert den etter sine forhold og behov.
Hva som er hensiktsmessig for Norge må på samme måte vurderes konkret ut fra våre særegne forhold. Norge har i utgangspunktet et godt utviklet lovverk på miljøområdet, og andre sterke virkemidler på plass, for å redusere klimagassutslipp. Problemstillingen er om en generell lov på toppen av det vi allerede har, vil tilføre noe ekstra. Dette ser vi nærmere på i de vurderingene som gjøres. De nordiske forslagene til klimalov er nye faktorer som vi tar med i betraktning.
Arbeidet med å følge opp og styrke klimaforliket har høy prioritet, og jeg vil sørge for at Stortinget holdes orientert om den videre framdriften både på dette og andre punkter fra forliket.