Skriftlig spørsmål fra Marianne Marthinsen (A) til finansministeren

Dokument nr. 15:506 (2013-2014)
Innlevert: 06.03.2014
Sendt: 07.03.2014
Besvart: 14.03.2014 av finansminister Siv Jensen

Marianne Marthinsen (A)

Spørsmål

Marianne Marthinsen (A): Hvis produktivitetsveksten skulle bli sterkere, hvordan vil det virke inn på reallønnsutviklingen, gitt uendrede priser og forutsatt at lønnsandelen blir liggende på det samme stabile nivået som de siste førti årene?

Begrunnelse

Ut fra alminnelig økonomisk teori er det naturlig å anslå at reallønnsveksten vil bli styrket dersom produktivitetsveksten styrkes. Om lønnsandelen av bedriftenes verdiskaping blir liggende på samme nivå og bytteforholdet forblir det samme, burde dette – alt annet likt – føre til en ytterligere reallønnsvekst. Figur 5.4 A. i Meld. St. 12 (2013) viser at lønnsandelen i Norge har ligget stabil de siste 40 årene.

Siv Jensen (FrP)

Svar

Siv Jensen: For å kunne realisere gevinstene ved handel med utlandet og samtidig opprettholde full sysselsetting og tilfredsstillende balanse i utenriksøkonomien over tid må konkurranseutsatt sektor være av tilstrekkelig størrelse. Det krever at lønnsomheten ved å investere i Norge ikke avviker vesentlig fra lønnsomheten ved å investere i andre land.
Lønnsandelen angir hvordan verdiskapingen i økonomien fordeles mellom kapitaleiere og lønnstakere. Figur 2.1 i NOU 2013:13 Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi antyder at lønnsandelen i markedsrettet virksomhet i fastlandsøkonomien har svingt rundt et nivå på om lag 70 pst. de siste førti årene. I noen perioder har lønnsandelen ligget over dette nivået, i andre perioder under. Også for industrien peker figuren i retning av at lønnstakernes andel av verdiskapingen har svingt rundt et stabilt nivå i denne perioden, men svingningene har vært betydelig større enn for markedsrettet virksomhet i alt. Fordelingen av verdiskapingen bestemmes gjennom lønnsdannelsen. For Regjeringen er det viktig å slå fast at lønnsoppgjørene er partenes ansvar.
Dersom lønnsandelen skal være stabil over tid og vi samtidig skal ha høy sysselsetting, må lavere produktivitetsvekst etter hvert slå ut i lavere reallønnsvekst, alt annet likt. Og omvendt. Det samme må lavere vekst i (brutto)produktprisene. Mens veksten i produktiviteten var høy på 1990-tallet og et stykke ut på 2000-tallet, har den vært lavere etter 2005. Den sterke veksten i reallønningene har imidlertid fortsatt. Når lønnsandelen likevel ligger nær gjennomsnittsverdien for de siste 40 årene og sysselsettingen har holdt seg oppe, skyldes det at mange norske bedrifter har hatt en god utvikling i prisene på sine produkter. Dette skyldes ikke minst at høy oljepris har gitt høy betalingsevne for oljevirksomheten i en periode der etterspørselen fra denne sektoren har økt kraftig. Ser vi på økonomien under ett, har både eiere og arbeidstakere fått del i de ekstra inntektene den gunstige utviklingen i norske eksport- og importpriser har gitt grunnlag for.
Prisutviklingen har imidlertid ikke vært like gunstig for alle næringer, og mange bedrifter er sårbare dersom prisene skulle gå ned eller krona styrke seg. Kostnadsnivået er nå langt høyere i Norge enn hos våre handelspartnere. Det gir en utfordring for norsk økonomi og sysselsettingen i Norge, fordi etterspørrere gradvis kan vri seg bort fra dyre norske leverandører og over mot billigere alternativer. Produsenter kan oppnå høyere fortjeneste ved å produsere i andre land.
Ifølge NHOs økonomibarometer sier halvparten av industribedriftene at svak kostnadsmessig konkurranseevne er et hinder for å gjennomføre investeringer. Vi ser også at kostnadsnivået er en utfordring for næringer som leverer til petroleumsvirksomheten. I fjor tapte norske verft flere anbudskonkurranser om store prosjekter på norsk sokkel til utlandet, og det varsles nå om oppsigelser i leverandørnæringen. Også på andre områder kan etterspørselen vris mot billigere alternativer i andre land, for eksempel ved at store selskaper setter ut oppgaver innen regnskap og IKT mv. En for rask eller for stor avskalling av konkurranseutsatte virksomheter vil svekke den underliggende balansen i økonomien. Hvis dette oppdages for sent, kan kostnadene ved en kursendring bli store.
Selv om norske arbeidstakere så langt har fått del i den gode prisutviklingen, er det dermed krefter som kan trekke i motsatt retning. Det er én grunn til å være opptatt av produktivitet. Sterkere vekst i produktiviteten vil gjøre det lettere for norske bedrifter å håndtere et press nedover på egne priser. En annen grunn til å være opptatt av effektivitet er at vi ikke kan vente å opprettholde en høy vekst i levestandard, dersom vi ikke også greier å opprettholde høy vekst i produktiviteten.
Vi kan ikke basere oss på at prisene på norsk eksport skal fortsette å stige også i framtiden. Vi må tilbake til tiden rundt første verdenskrig for å se en tilsvarende forbedring av bytteforholdet, som den vi har hatt etter årtusenskiftet. Nå som da kan en periode med gunstig utvikling bli etterfulgt av at bytteforholdet utvikler seg negativt. I det lange løp må vi regne med at det er utviklingen i produktiviteten som vil bestemme levestandarden vår. Derfor vil Regjeringen prioritere tiltak som fremmer verdiskaping og økt produktivitet i norsk økonomi. Vi har tro på at Produktivitetskommisjonen vil bidra til å styrke det kunnskapsmessige grunnlaget for dette arbeidet.