Skriftlig spørsmål fra Astrid Aarhus Byrknes (KrF) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:526 (2013-2014)
Innlevert: 11.03.2014
Sendt: 11.03.2014
Besvart: 20.03.2014 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Astrid Aarhus Byrknes (KrF)

Spørsmål

Astrid Aarhus Byrknes (KrF): Fleire norske nyutdanna sjukepleiarar med utdanning frå Australia melder om at dei ikkje får norsk autorisasjon på tross av at utdanninga er godkjent for lån/stipend i Statens Lånekasse. Det vert også meldt om at det er ulik handsaming på autorisasjonssøknaden.
Kan statsråden ta initiativ til at regelverket for sjukepleiarutdanning frå utlandet vert vurdert på ny slik at ein sikrer lik handsaming, og at dei som ynskjer å studere i utlandet veit om utdanninga er god nok for norsk autorisasjon?

Begrunnelse

Fleire og fleire ungdomar vel å ta si utdanning i utlandet. Dette gjeld også innafor helsefag. Australia er eit land som mange vel å studere i, då landet har eit godt og velfungerande helsevesen, og legg stor vekt på kvalitet og kompetanse i helsefaga. Mellom anna er fleire universitet kjent for sine fag som "Communication in Nursing Practise". Fleire av desse universiteta som gjev tilbod om sjukepleiarutdanning er godkjente for lån/stipend i lånekassen. Ungdomane har også fått lovnader om at utdanninga blir godkjent i Norge på det grunnlaget.

Diverre melder fleire om at når dei kjem tilbake til Norge etter end utdanning – 3-årig sjukepleiarutdanning og ytterlegare spesialisering, og skal søkje om norsk autorisasjon, så får dei avslag. Avslaget går på at utdanninga ikkje er god nok, at den ikkje er jevngod med den norske. Andre melder om at dei får utdanninga godkjent utan problem, men at det kjem an på kven som er sakshandsamar for søknaden.

Sakshandsamingstida er svært lang, fleire månader, nokre melder om fleire år før dei har fått eit svar og då etter ei lang klagehandsaming, og i mens går desse nyutdanna sjukepleiarane som pleieassistentar på sjukehus og sjukeheimar utan å kunne bruke sin kompetanse der den så sårt trengs.

Det vert difor uforståeleg at Statens autorisasjonskontor ikkje kan godkjenne desse sjukepleiarane, dvs. at nokre får sin autorisasjon, andre får det ikkje. Det verkar tilfeldig korleis søknaden vert vurdert og dette på tross av at Lånekassen fullt ut gjev både lån/stipend til utdanninga.

Norske utdanningsinstitusjoner som bla Høgskulen i Bergen har utveksling med Australia i 2.utdanningsår ved Queensland University of Technology (QUT). HIB har kvalitetssikra studiet og anser det som likeverdig med det norske. Ungdomar som har tatt si utdanning ved QUT opplever at Statens autorisasjonskontor avviser utdanninga med grunnlag at den ikkje er god nok. Også Høgskulen i Østfold har ei slik utveksling og viser til gode erfaringar der. Det som autorasjonskontoret foretar seg er difor uforståeleg, og praksisen heng ikkje i hop med det studentane har fått informasjon om.

Vi veit at det er mangel på sjukepleiefagleg kompetanse i Norge, og mangelen på helsepersonell vil vere aukande i åra som kjem. Det er difor viktig å oppmode unge til å ta helsefagleg høgare utdanning, og om denne skjer i utlandet gjennom anerkjente universitet, så bør det vere forusigbarhet i å få autorisasjon ved fullført og bestått utdanning.

Når ungdom søkjer råd ved Lånekassen om godkjente utdanningsinstitusjoner i utlandet, så bør det også samsvara med den norske praksisen ved Statens autorisasjonskontor. Ein må ikkje her tale med to tunger og villeie ungdomane til å ta ei utdanning gjennom fleire år, og som ikkje er verdt noko når ein kjem heim att.

Eg håper statsråden kan ta initiativ til å gå igjennom dette regelverket slik at det er forutsigbart og at det samsvarer med informasjonen og opplysningar om godkjente institusjonar, og at det ikkje kjem an på kven som er sakshandsamar på statens autorisasjonskontor.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Jeg ønsker innledningsvis å si at det har stor verdi for norsk arbeidsliv at mange norske studenter velger å ta hele eller deler av utdanningen i utlandet. Dette gjelder også i helse- og omsorgstjenestene, hvor det er nyttig med helsepersonell som har forskjellige perspektiver, erfaringer og bakgrunn. Derfor er det i utgangspunktet positivt at vel 16 000 personer studerte i utlandet med støtte fra Statens Lånekasse i skoleåret 2012/2013. Av disse vet vi at nesten en tredjedel studerte helsefag. Sykepleiere er den største personellgruppen i helse- og omsorgstjenestene. Samtidig er det bare 150 nordmenn som har valgt å studere sykepleie i utlandet, av disse studerer 23 i Australia.

Jeg kan forstå at nyutdannede utenlandsstudenter som returnerer til Norge med en utdanning som de opplever ikke blir godkjent, opplever frustrasjon. Som representanten er kjent med er det Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAK) som er ansvarlig for godkjenning av sykepleiere i Norge. SAK skal etter helsepersonelloven vurdere om søkers eksamen er jevngod med norsk eksamen. Dette av hensyn til pasientsikkerhet og kvalitet i helse- og omsorgstjenestene. SAK må være sikker på at sykepleiere som søker om autorisasjon i Norge på bakgrunn av utdanning fra andre land, har en jevngod utdanning og er like godt kvalifisert som norskutdannede sykepleiere – uavhengig av om søker er norsk eller utenlandsk statsborger. Sykepleierutdanningen er harmonisert i EØS-området, derfor er godkjenningen av sykepleiere med utdanning fra dette området enklere. Godkjenning av utdanning fra land utenfor EØS er langt mer komplisert.

Jeg er kjent med at det er stor variasjon i innhold og lengde på ulike sykepleierutdanninger internasjonalt. Innad i enkelte land kan det også være store ulikheter i både fagsammensetning og praksis, for eksempel mellom ulike delstater eller forskjellige utdanningsinstitusjoner. Som i Norge, blir det også tidvis gjort endringer i studieplaner. Dette innebærer at det er vanskelig å ha oversikt over alle utdanninger i ulike land til en hver tid. Av hensyn til pasientsikkerheten og kvalitet i tjenestene er det ikke hensiktsmessig at SAK gir generelle forhåndstilsagn eller gjør vurderinger av om enkeltutdanninger vil bli godkjent før eller under et utdanningsløp.

Hver enkelt søknad om autorisasjon fra søkere med utdanning fra land utenfor EØS-området må behandles individuelt på en god og grundig måte, basert på den faktiske utdanningen som søkeren har fullført. Dette innebærer at SAK må ha omfattende dokumentasjon av innholdet og omfanget på utdanningen. Målsetningen er å levere forutsigbarhet, likebehandling og effektivitet i saksbehandlingen. Samtidig kan det som nevnt være store variasjoner både i innhold og utdanningslengde. Kandidater fra samme lærested kan også ha ulike fagsammen-setninger som vil kunne ha betydning for vurdering. Jeg er enig med representanten i at vi må tilstrebe å ha et godkjenningssystem som er forutsigbart og sikrer likebehandling av søkere. Helse- og omsorgsdepartementet har til vurdering en ny og forbedret godkjenningsordning for personell utdannet utenfor EØS, som vil bidra til en bedre kvalitetssikring av hvorvidt søkerne har nødvendige kvalifikasjoner. Samtidig vil kravene til jevngodhet med norsk utdanning ligge fast. Derfor er det viktig med god informasjon til studenter, slik at de er bedre kjent med hva som kreves for å bli godkjent som helsepersonell i Norge, og kan ta dette med i sine vurderinger av eventuelle utenlandsstudier og jobbmuligheter.

Jeg er enig med representanten om at det er behov for å tydeliggjøre overfor studentene at Lånekassen og SAK har forskjellige roller. Jeg oppfatter at Lånekassen nå er tydelige på sine hjemmesider om at personer som vurderer å studere helsefag i utlandet må sette seg inn i hva som skal til for å få autorisasjon. Lånekassen understreker også at det ikke er slik at en utdanning som er støtteberettiget i Lånekassen automatisk vil gi autorisasjon fra SAK.