Skriftlig spørsmål fra Kåre Simensen (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:682 (2013-2014)
Innlevert: 22.04.2014
Sendt: 23.04.2014
Besvart: 05.05.2014 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Kåre Simensen (A)

Spørsmål

Kåre Simensen (A): Flere brukere av sykehustjenester står nå frem i lokal og regional media og klager på ekstremt lang reisetid i forbindelse med sykehusbesøk. Årsaken er kravet fra Pasientreiser om å reise på billigste måte. Det er etterhvert blitt en ekstrem påkjenning for mange pasientgrupper.
Vil helse- og omsorgsministeren ta et initiativ om å se på hvordan ordningen for "Nasjonale regler for pasienttransport" praktiseres i vårt nordligste fylke?

Begrunnelse

Bakgrunn for spørsmålet er at media i nord - og da spesielt i Vest-Finnmark- har hatt reportasjer hvor pasienter som reiser til/ fra Universitetssykehuset i Tromsø står frem og klager på at man er nødt til å være på reise opptil 14-15 timer fra en reiser hjemmefra til man er tilbake f.eks. i Alta. Er du pasient fra Kautokeino kan man legge på 4 nye timer.

Jeg vil for øvrig legge til at befolkningen i Kautokeino kommune er de som har lengst reisetid til sykehustjenester i landet. Det er sågar vært eksempler på reisetid på inn til 3 dager for de som er avhengig av å bruke offentlig transport.

Det er for mange uholdbart - og drister man seg på å klage får en til svar at det er slik Nasjonale regler for pasienttransport skal praktiseres.

Det virker som det ikke er mulig å bruke skjønn. Svaret er at man heller vil bruke penger på behandling enn på reise. Det forstår alle - men det må kunne stille spørsmål om når er man en pasient - er det fra en går ut fra døren i eget hjem til man er tilbake igjen. Eller er det når du setter dine ben på sykehuset?

Hvis det er alt 1 - så bør det ligge i vurderingen kravet om likeverdige helsetilbud for hele befolkningen og der i bør reisetid være et kriterie.

Jeg kjenner personlig til mange kronikere som er helt "ferdig" etter å ha brukt inntil 16 timer på reise for å få gjennomført en time sykehusbehandling.

Mange pasienter er også avhengig av reisefølge hvor frivillige har sagt villig til å reise sammen med pasienten til og fra sykehus. Nå står også frivillige frem og beklager seg over den lange reisetiden - det er ikke bra med tanke på de som har behov for reisefølge.

Og ser vi det i et samfunnsøkonomisk perspektiv så er det en utfordring at mange som kunne ha tatt første fly hjem etter en behandling, må bruke hele dagen og kvelden i Tromsø i påvente av når billigste flytransport er tilgjengelig. Disse timene kunne i mange tilfeller vært brukt i produktiv arbeid til beste for samfunnet.

Som ombudsmann for befolkningen i Finnmark er det min plikt til å sette dette på dagsorden. Det må være mulig å få til ordninger som gjør at reisetiden kan reduseres betraktelig og ikke minst praktiseres til det beste for de som er avhengig av hyppige sykehusbesøk.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-6 gir pasienter rett til dekning av nødvendige utgifter når pasienter må reise for å motta helsetjenester. Rettigheten utdypes videre i syketransportforskriften. Pasienten har rett til dekning av utgifter tilsvarende billigste reisemåte med rutegående transportmiddel, med mindre pasientens helsetilstand gjør det nødvendig å bruke et dyrere transportmiddel, eller rutegående transport ikke er oppført på strekningen.

Det fremgår videre av syketransportforskriften § 5 – de nasjonale regler for pasienttransport - annet ledd at pasienten har rett til å få dekket annen transport enn billigste rutegående transportmiddel dersom pasientens helsetilstand eller trafikale grunner gjør det nødvendig. Dersom pasientens helsetilstand ikke tillater bruk av rutegående transportmiddel, må dette dokumenteres av behandler. Behandler utsteder da rekvisisjon på medisinsk grunnlag for bruk av annet transportmiddel for pasienten.

Det er lokalt pasientreisekontor som avgjør om det er behov for annen transport av trafikale grunner, jf. syketransportforskriften § 5 fjerde ledd. I merknaden til bestemmelsen nevnes det som eksempel at det ikke går rutegående transport på strekningen. Det må da gjøres en konkret skjønnsmessig vurdering av behovet for annen transport i hver enkelt sak, for eksempel om det er behov for å rekvirere taxi.

Regelverket for pasientreiser legger ingen føringer for hvor lang reisetid og ventetid på reisen pasienter må regne med. Pasientreisekontorene har fokus på å forvalte regelverket på en økonomisk måte for å utnytte ressursene til helseforetakene best mulig, og pasienter må derfor forvente å vente noe tid på transport.

Det foreligger ikke hjemmel til å pålegge pasienten å reise dagen før behandling fordi det ikke går rutegående transport den dagen pasienten skal til behandling. Det vil si at det vil være rimelig at pasienten får dekket utgifter til dyrere transport dersom det ikke går rutegående transport på det tidspunkt pasienten må reise til behandling, jf. syketransportforskriften § 5 annet ledd bokstav c.

Pasientreisekontorene må som nevnt forvalte regelverket på en økonomisk måte. Vi ser at det i noen tilfeller kan være et billigere alternativ om pasienten reiser dagen før behandling, og dermed kan benytte seg av rutegående transport og få dekket utgifter til overnatting. Pasientreiser kan i disse tilfellene undersøke om pasienten vil reise dagen før behandlingen og få overnattingsgodtgjørelse.

Pasientreisekontorene har utarbeidet en nasjonal veileder til syketransportforskriften hvor det gis føringer for saksbehandlingen av pasientreiser. Målet med den nasjonale veilederen er å sikre lik behandling av saker om pasientreiser nasjonalt, og det gis blant annet føringer for hvordan skjønn skal utøves i ulike saker hvor det åpnes for bruk av skjønn i syketransportforskriften. Innholdet i den nasjonale veilederen er forankret ved alle pasientreisekontorene og hos Helsedirektoratet, slik at føringene er bindende for saksbehandlingen. Veilederen utvikles kontinuerlig, og nye føringer legges inn ved nasjonal enighet. Når det gjelder behov for rekvirert transport på trafikalt grunnlag, står det i veilederen at det er pasientreisekontorene som vurderer og fatter vedtak etter skjønn vedrørende bruk av annet transportmiddel på trafikalt grunnlag.

Pasienter har anledning, og oppfordres, til å klage på vedtak fattet av det lokale pasientreisekontoret dersom de er uenige i avgjørelsen. Fylkesmannen er klageorgan for vedtaket, og kan vurdere både de rettslige og de faktiske forholdene som ligger til grunn for avgjørelsen. Dersom fylkesmannen er uenig i helseforetakets avgjørelse, kan fylkesmannen henvise saken til ny behandling ved helseforetaket eller overprøve og omgjøre avgjørelsen.

Enkelte distrikter, og da særlig i Nord-Norge, har på grunn av geografiske forhold spesielle utfordringer når det gjelder reiser til og fra behandling. Helse-Nord RHF har en høy bevissthet knyttet til geografi både i sin organisering av pasienttilbud og i sin bruk av pasientreiser. De gjør etter hva jeg har forstått fortløpende vurderinger av sin praktisering av regelverket i tett samarbeid med Pasientreisekontorene i regionen. Blant annet arrangerer de samlinger hvor de ser på felles utfordringer og praksis m.v. En slik samling ble nylig gjennomført i helseregionen i slutten av april i år.

Avslutningsvis vil jeg nevne at departementet arbeider med en revisjon av syketransportforskriften, og planlegger å sende ut denne på høring kommende høst. Revisjonen gjennomføres blant annet for å klargjøre pasientenes rettigheter og for å forenkle saksbehandlingen av refusjonssøknader m.v.