Skriftlig spørsmål fra Audun Lysbakken (SV) til næringsministeren

Dokument nr. 15:697 (2013-2014)
Innlevert: 24.04.2014
Sendt: 25.04.2014
Besvart: 05.05.2014 av næringsminister Monica Mæland

Audun Lysbakken (SV)

Spørsmål

Audun Lysbakken (SV): Er det næringsministeren eller helse- og omsorgsministeren som gjengir regjeringens syn på lovligheten av løpende avtaler korrekt?

Begrunnelse

I svar 25. februar fra næringsministeren på spørsmål fra undertegnede heter det:

«Regjeringen jobber også aktivt med å avklare handlingsrommet for å inngå langvarige og løpende avtaler ved offentlige anskaffelser av helse- og sosialtjenester.»

I debatt i Stortinget om bruken av anbud i rusomsorgen uttalte helse- og omsorgsministeren følgende, ifølge Stortingets referat:

"Så bruker en også begrepet «tidsavgrensete avtaler». Ja, det er også et retorisk grep, for langsiktige avtaler, som jeg også har gitt i oppdrag til helseforetakene å ha – langsiktige og forutsigbare avtaler – vil uansett måtte innebære nye innkjøp i løpet av en tidsperiode som sannsynligvis er rundt det som Helse Vest har lagt seg på, dvs. seks pluss to år, altså åtte år. Da er det mer forutsigbart for de ideelle aktørene, tror jeg, å vite at det er seks pluss to år enn å forholde seg til det veldig diffuse begrepet «langsiktige avtaler», som i realiteten vil innebære akkurat det samme. Og som Audun Lysbakken utmerket godt vet: Tidsuavhengige avtaler finnes ikke, en må gjøre nye innkjøp, hvis ikke bryter en det offentlige innkjøpsregelverket, og det har jeg ikke sett at noen partier har tatt til orde for."

Det kan se ut som om de to statsrådene har ulik oppfatning omkring lovligheten av å inngå løpende avtaler med ideelle aktører.

Ifølge næringsministeren forsøker regjeringen å avklare handlingsrommet for slike avtaler innenfor det kommende EØS-regelverket. Ifølge helse- og omsorgsministeren er slike avtaler ikke lovlige i dag.

Monica Mæland (H)

Svar

Monica Mæland: Lov og forskrift om offentlige anskaffelser har ikke generelle regler for hvor lang varighet en offentlig kontrakt kan ha. Det er kun gitt eksplisitte regler for rammeavtaler og dynamiske innkjøpsordninger (sistnevnte er en lite benyttet ordning).

Offentlige oppdragsgivere har i utgangspunktet et relativt vidt innkjøpsfaglig skjønn ved fastsettelsen av kontraktens varighet. Hvilken varighet som kan aksepteres, vil bero på en konkret helhetsvurdering av hva som er forretningsmessig i det enkelte tilfellet, dvs. hvor lang en kontraktsperiode må være for å gi en optimal anskaffelse. Hvilken kontraktslengde som er akseptabel, vil derfor variere betydelig, avhengig av hvilken type ytelse det gjelder.

De grunnleggende kravene til konkurranse og god forretningsskikk i lov om offentlige anskaffelser § 5 begrenser likevel hvor langvarige kontrakter som kan inngås. Langvarige kontrakter kan hindre andre leverandører i å konkurrere om oppdrag og kan ha uheldige virkninger på konkurransen i det aktuelle markedet. Kontraktens konkurransebegrensede effekt må derfor veies opp mot hensyn som taler for at kontrakten skal ha lang varighet.

Ved anskaffelser av helse- og sosialtjenester vil ofte brukerens eller pasientens behov ha stor betydning. Behov for stabilitet og kontinuitet taler for at kontraktene kan være langvarige.

Når det gjelder tidsubegrensede kontrakter, så har EU-domstolen uttalt at det ikke er noe hinder for å inngå tidsubegrensede offentlige tjenesteytelsesavtaler på felleskapsrettens nåværende utviklingstrinn . Domstolen mente imidlertid at tidsubegrensede kontrakter kan være i strid med formålet med anskaffelsesregelverket, fordi slike kontrakter kan hindre konkurranse mellom mulige tjenesteytere og anvendelsen av reglene om offentlige anskaffelser. Uttalelsene kom i forbindelse med et spørsmål om det vil være i strid med EUs direktiver å avtale at en kontrakt skal være uoppsigelig i en viss periode.

Regelverket om offentlige anskaffelser setter altså ikke forbud mot tidsubegrensede/løpende kontrakter. Men meget langvarige kontrakter kan etablere et leverandørmonopol i strid med forutsetningene om at offentlige oppdrag skal være gjenstand for konkurranse. Å unnlate å si opp en løpende, tidsubestemt kontrakt vil derfor kunne være en ulovlig direkte anskaffelse. Hvor lenge kontrakten kan løpe uten at den sies opp og det avholdes ny konkurranse, vil variere etter kontraktens art og hva som er en forretningsmessig kontraktsperiode. Klage-nemnda for offentlige anskaffelser (KOFA) har tatt stilling til om varigheten av en kontrakt er i strid med det grunnleggende prinsippet om konkurranse i flere saker. I sak 2013/66 aksepterte for eksempel KOFA en kontraktsvarighet på 10 år ved kjøp av bedrifts-helsetjenester.

Rammeavtaler kan derimot som hovedregel ikke inngås for mer enn fire år. Rammeavtaler er avtaler som har til formål å fastsette vilkårene for kontrakter som skal tildeles i løpet av en gitt periode, særlig med hensyn til pris og eventuelt planlagte mengder. Denne hovedregelen kan fravikes i tilfeller som er særlig berettiget ut fra hva rammeavtalen gjelder. Unntaket skal tolkes snevert. For å kunne benytte unntaket må oppdragsgivers behov være økonomisk motivert, og det må foreligge særegne omstendigheter som gjør det spesielt byrdefullt å kun ha en varighet på fire år. Typiske forhold er driftsøkonomiske hensyn som at investeringer må nedskrives i kontraktsperioden og at en del av perioden vil gå med til utvikling. Særlige hensyn ved kjøp av helse- og sosialtjenester vil også kunne ha betydning i denne vurderingen.

Bakgrunnen for at lengden på rammeavtaler er særlig regulert, er at slike avtaler ofte er svært omfattende og derfor medfører stor risiko for svekket konkurranse i det aktuelle markedet, dersom det går for lang tid mellom mulig skifte av leverandør(er).