Skriftlig spørsmål fra Sonja Mandt (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:849 (2013-2014)
Innlevert: 23.05.2014
Sendt: 23.05.2014
Besvart: 04.06.2014 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Sonja Mandt (A)

Spørsmål

Sonja Mandt (A): Vil statsråden se på regelverket når det gjelder refusjon til tannbehandling, slik at påbegynt tannbehandling kan avsluttes hos egen tannlege der det er naturlig?

Begrunnelse

Ifølge tannhelseloven har flere grupper i befolkningen rett til gratis tannbehandling på offentlige klinikker. Det gjelder blant annet brukere av hjemmesykepleien. Det er kommunene som har plikt til å informere om denne rettigheten. Men denne rettigheten gjelder ikke ved bruk av privattannlege, selv om en allerede er i gang med behandling for plager etter kreftsykdom eller lignende, og denne behandlingen er i gang før hjemmesykepleien kommer inn i hjemmet som en tjeneste. Mitt eksempel er en mann i en kommune, som starter sin behandling etter kreftsykdom hos egen tannlege, flytter så til annen kommune og fylke 12 mil unna, men fortsetter hos sin private tannlege en behandling som er allerede halvveis ferdig. Hjemmesykepleien kommer etterhvert inn som tilbud i den nye bokommunen, men dersom mannen skal benytte seg av retten til gratis tannbehandling, må han flytte over til den offentlige tjenesten i ny kommune/fylke. Han søker om støtte for å fortsette hos egen private tannlege for å avslutte behandlingen der, men får avslag.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Etter det jeg forstår gjelder representantens spørsmål muligheten til en overgangsordning for folketrygdens stønad til tannbehandling i de tilfeller behandlingen sluttføres først etter at vedkommende har fått rettigheter etter tannhelsetjenesteloven. Hvis vedkommende får rettigheter etter denne loven, bortfaller retten til stønad til tannbehandling fra folketrygden.

Fylkeskommunen kan tilby tannhelsehjelp til dem med rettigheter gjennom å ansette eget personell eller ved å inngå avtale med private. Dette fremgår av lovens § 1-1. Nærmere bestemmelser om avtale med private fremgår av §§ 4-1 og 4-2. Fylkeskommunen står med andre ord fritt til å kunne inngå avtale med private tannleger. Dermed kan personer som får rettigheter etter loven som følge av behov for hjemmesykepleie, få fortsette å bruke sin tidligere private tannlege, og få behandlingen utført vederlagsfritt for fylkeskommunens regning.

Det eksemplet representanten henviser til, gjelder en person som midt i behandlingsforløpet hos den private tannlegen, flyttet til en annen kommune i et annet fylke. Ansvaret for å ivareta vedkommendes rettigheter etter tannhelsetjenesteloven ble dermed forankret i en annen fylkeskommune sammenliknet med hva det ville vært hvis vedkommende hadde fortsatt å bo i det fylket hvor den aktuelle private tannlegen har sin praksis. Regelverket er ikke til hinder for at fylkeskommunen kan inngå avtale med private som har sin praksis i andre fylker. Jeg kjenner imidlertid ikke til at det er tradisjon for slike avtaler.

Dagens regelverk for folketrygdens stønad til dekning av utgifter til tannbehandling inneholder ingen bestemmelser om overgangsordning eller lignende for de tilfeller vedkommende får rettigheter etter tannhelsetjenesteloven, og dermed mister retten til trygderefusjon. Jeg ser at for enkelte personer kan fraværet av slike overgangsbestemmelser få uheldige konsekvenser. Jeg vil se nærmere på dette i forbindelse med en planlagt gjennomgang av rettighetene til offentlig finansiert tannbehandling etter de to lovverkene.