Skriftlig spørsmål fra Olaug Vervik Bollestad (KrF) til arbeids- og sosialministeren

Dokument nr. 15:851 (2013-2014)
Innlevert: 23.05.2014
Sendt: 23.05.2014
Besvart: 28.05.2014 av arbeids- og sosialminister Robert Eriksson

Olaug Vervik Bollestad (KrF)

Spørsmål

Olaug Vervik Bollestad (KrF): Vil statsråden sørge for at det blir utarbeidet retningslinjer som sørger for lik og riktig behandling av saker vedrørende personer som lider av el-overfølsomhet i Nav-systemet?

Begrunnelse

Personer som har betydelige helseproblemer på grunn av el- overfølsomhet opplever at de får avslag på søknader om trygdeordninger selv om de egentlig skulle fått godkjent sine søknader og senere har fått medhold i rettssystemet. Mye tyder på at det råder usikkerhet rundt rettighetene blant ansatte i Nav- systemet, noe som også fører til ulik behandling av saker forskjellige steder i landet. Som statsråden kjenner til er spørsmål rundt dette tatt opp flere ganger i Stortinget tidligere. Spørsmålet er derfor om den nåværende statsråden vil gjøre noe mer med denne saken og sørge for at klarere retningslinjer blir utarbeidet.

Robert Eriksson (FrP)

Svar

Robert Eriksson: For rett til sykepenger, arbeidsavklaringspenger og uførepensjon er det et vilkår at vedkommende på grunn av sykdom, skade eller lyte har nedsatt inntektsevne og/eller arbeidsevne. Det er ikke tilstrekkelig at det foreligger en sykdom – sykdommen må videre ha ført til reduksjon eller bortfall av inntekts- eller arbeidsevnen for vedkommende. En og samme sykdom kan medføre fullt inntektstap for enkelte, mens andre kan fortsette fullt eller delvis i jobb.
Arbeids- og velferdsetaten har som hovedregel ikke egne retningslinjer for saksbehandlingen basert på hvilken sykdom som ligger til grunn for søknadene. Hver søknad blir behandlet individuelt. Når det gjelder uføresaker, er det for enkelte lidelser/tilstander gitt retningslinjer i rundskriv til hjelp for den individuelle vurderingen. Dette gjelder alkoholisme, sniffing, narkotikarelaterte problemer, spesielle personlighetstrekk/psykososial svikt, samt ME (Myalgisk encefalomyelitt/kronisk utmattelsessyndrom).
I saker som nevnt ovenfor, skal det foreligge medisinsk dokumentasjon fra behandlende lege, eventuelt fra spesialister. I vurderingene skal det legges til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis.
Jeg har fått opplyst av Arbeids- og velferdsdirektoratet at det har vært svært få saker til behandling i Arbeids- og velferdsetaten der el-overfølsomhet har vært en del av den medisinske vurderingen. Et ekspertutvalg har i en rapport (Folkehelseinstituttet rapport 2012:3) konkludert med at det ikke er grunn til å tro at den el-eksponeringen vi opplever i dagliglivet i Norge, er forbundet med helserisiko. Ifølge rapporten foreligger det et stort antall vitenskapelige studier, som konkluderer med at det ikke er holdepunkter for at eksponering av elektromagnetiske felt er årsak til helseplager som oppleves som el-overfølsomhet.
El-overfølsomhet er altså ikke en sykdom eller diagnose som er vitenskapelig dokumentert eller alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Personer som opplever å ha el-overfølsomhet, kan likevel ha betydelige symptomer og plager som vil kunne fylle vilkårene for ytelser fra trygden.
Direktoratet kjenner kun til en håndfull saker som har vært behandlet i Arbeids- og velferdsetaten. To avslagssaker har gått videre til Trygderetten. I den ene saken opprettholdt Trygderetten avslaget. I den andre saken opphevet Trygderetten vedtaket, og sendte saken tilbake for ny vurdering. I den sistnevnte saken var retten enig i at el-overfølsomhet ikke var en diagnose som var vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis, og ikke kunne oppfylle kravet til sykdom. I denne saken medførte de samlede plagene imidlertid en funksjonsnedsettelse av en slik art og grad at det forelå varig uførhet som ga rett til uførepensjon.
Arbeids- og velferdsdirektoratet anser det ikke hensiktsmessig å utarbeide egne retningslinjer for el-overfølsomhet så lenge tilstanden ikke anses å være en anerkjent medisinsk sykdomstilstand, heller ikke skade eller lyte. Det er opp til behandlende lege å utrede og dokumentere eventuelle tegn på sykdom.
Jeg ser ingen grunn til å overprøve direktoratets vurdering av saken.