Skriftlig spørsmål fra Marianne Aasen (A) til kunnskapsministeren

Dokument nr. 15:1035 (2013-2014)
Innlevert: 27.06.2014
Sendt: 27.06.2014
Besvart: 03.07.2014 av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen

Marianne Aasen (A)

Spørsmål

Marianne Aasen (A): Landets universitet og høgskoler har store summer ubrukte midler på bok og avsetningene øker år for år. Ved utgangen av 2013 hadde universitets- og høgskolesektoren totalt fem milliarder kroner på bok. Dette i følge nettavisa Khrono. Samtidig er det behov for både mer og bedre forskning samt bedre kvalitet i undervisningen.
Er kunnskapsministeren komfortabel med dette og er det en ønsket utvikling?

Begrunnelse

Ved utgangen av 2013 hadde universitets- og høgskolesektoren totalt fem milliarder kroner på bok. Av disse pengene utgjør bevilgninger fra Kunnskapsdepartementet og virksomhetskapital (overskudd av oppdragsforskning bl.a.) 3,7 milliarder kroner.
De resterende 1,3 milliarder kronene er avsetninger knyttet til gaver og bevilgninger fra andre, blant annet Forskningsrådet.
Stadig større del av pengene universiteter og høgskoler lagrer på bok hvert år, er midler de ikke kan forklare hvorfor står ubrukte.
Fra 2009-2013 har posten «ikke-spesifiserte avsetninger» vokst fra 900 millioner til 2,3 milliarder for universiteter og høgskoler. I følge nettavisa Khrono har utdanningsinstitusjonene problemer med å forklare hva de har tenkt å bruke disse pengene til, og summen utgjør nesten halvparten av de totale reservene i sektoren, som nå er på fem milliarder kroner.

Torbjørn Røe Isaksen (H)

Svar

Torbjørn Røe Isaksen: Jeg viser til spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Marianne Aasen om avsetninger i universitets- og høyskolesektoren.
Regjeringen er opptatt av at de statlige universitetene og høyskolene har et økonomisk handlingsrom som setter dem i stand til å utvikle utdanningstilbud og forskning av høy kvalitet som møter samfunnets kompetanse- og kunnskapsbehov. Som statlige forvaltningsorganer med særskilte fullmakter har universiteter og høyskoler et mer selvstendig økonomisk ansvar enn ordinære forvaltningsorganer. Dette er særlig viktig for de største institusjonene som er selvforvaltende, dvs. at de selv har ansvaret for drift, vedlikehold og renovering av egen bygningsinfrastruktur.
Finansiering av høyere utdanning i Norge gjennomgikk store endringer i forbindelse med Kvalitetsreformen. Utviklingen i Norge sammenfaller med utviklingen i de fleste europeiske land, hvor de høyere utdanningsinstitusjonene i mindre grad styres gjennom pålegg og i større grad gjennom insentiver og resultater. I forbindelse med Kvalitetsreformen ble universiteter og høyskoler også omdannet til forvaltningsorganer med særskilte fullmakter. De ble dermed nettobudsjetterte og fikk med det bedre mulighet til å planlegge sin økonomi i et flerårig perspektiv med strategiske, økonomiske avsetninger mellom budsjettår. Universiteter og høyskoler har i prinsippet stor frihet til å foreta egne prioriteringer innenfor den bevilgningen de mottar og sektormålene fra departementet. Dette har vært viktig blant annet for å kunne gjennomføre større investeringer i infrastruktur, slik som oppføring av nye bygg og større vedlikeholdsprosjekter.

Avsetningene kan deles inn i tre hovedtyper;
-Avsetninger til dekning av påkomne kostnader som forfaller i neste budsjettår (feriepenger, skattetrekk etc.). Pr. 31.12.2013 utgjorde dette ca. 4,4 mrd. kroner.
-Avsetninger av inntekter til aktivitet som faktisk skal utføres i kommende budsjettår (EU-midler, midler fra Forskningsrådet, gaver etc.) samt institusjonene virksomhetskapital (overskudd fra eksternt finansiert aktivitet). Pr. 31.12.2013 utgjorde dette ca. 2,8 mrd. kroner hvorav virksomhetskapitalen utgjorde ca 0,5 mrd. kroner.
-Avsetninger av bevilgede midler der institusjonene av ulike årsaker selv velger å skyve på aktivitet (oppsparing til investeringer i infrastruktur, etablering av nye undervisningstilbud, mulighet få å gjennomføre større forskningssatsinger etc.). Pr. 31.12.2013 utgjorde dette ca. 2,6 mrd. kroner.

I representanten Aasens spørsmål vises det til ”ikke-spesifiserte avsetninger”. Jeg går ut i fra at dette er en henvisning til deler av den andre hovedtypen av avsetninger nevnt over og at det er disse som kan synes særlig problematiske. Jeg mener imidlertid at dette ikke er noen stor utfordring gitt begrunnelsen for avsetningene, nemlig at utgiftene er ment å komme på et senere tidspunkt og at institusjonene faktisk må foreta en spesifikasjon av hva disse midlene skal brukes til. Likeledes gjelder dette for avsetninger for dekning av påkomne kostnader som forfaller i neste budsjettår.
Når det gjelder muligheten for å gjøre den siste hovedtypen avsetninger, så var jo dette ønsket gjennom å gjøre universitetene og høyskolene nettobudsjetterte, jf. beskrivelsen av Kvalitetsreformen over. Denne type avsetning ligger gjennomsnittlig på 10,7 pst. av den årlige bevilgningen, men det er relativt stor variasjon fra institusjon til institusjon. I følge den informasjonen departementet har gitt Stortinget i budsjettproposisjonen har den siste hovedtype avsetning økt fra 2,3 milliarder i 2009 til 2,6 milliarder i 2013, noe som tilsvarer pris- og lønnsveksten i perioden.
Gjennom styringsdialogen følger departementet spesielt opp de institusjonene som enten ligger spesielt høyt eller lavt i forhold til det vurderte behovet. Institusjoner som ikke kan redegjøre godt for formålet med avsetningene, blir bedt om å iverksette tiltak. Tett oppfølging fra departementet har bidratt til å bedre dokumentasjonen av formål og til at det samlede nivået på avsetningene har stabilisert seg de senere årene. Departementet arbeider sammen med institusjonene for ytterligere å bedre spesifikasjonen av formålene med avsetningene.