Skriftlig spørsmål fra Heikki Eidsvoll Holmås (SV) til klima- og miljøministeren

Dokument nr. 15:1103 (2013-2014)
Innlevert: 14.08.2014
Sendt: 14.08.2014
Besvart: 21.08.2014 av klima- og miljøminister Tine Sundtoft

Heikki Eidsvoll Holmås (SV)

Spørsmål

Heikki Eidsvoll Holmås (SV): Statsråden har slått fast at Norge skal gjøre sin del av jobben for å unngå en global oppvarming på mer enn 2 grader. Kirkens Nødhjelp la mandag frem en rapport der det slås fast at dette vil bety 14 pst. reduksjon av norske CO2-utslipp innen 2020 og 48 pst. reduksjon av CO2-utslipp innen 2030 i forhold til 1990-nivå, i tillegg til betydelig økt innsats i utviklingsland.
Er statsråden enig, og hvilke prinsipper mener statsråden skal benyttes for å finne hva som er Norges andel av ansvaret for å nå togradersmålet?

Tine Sundtoft (H)

Svar

Tine Sundtoft: Norge skal gjøre sin del av jobben for å bekjempe menneskeskapte klimaendringer, og bidra til at fattige og sårbare land kan tilpasse seg klimaendringene. I forhandlingene om en ny klimaavtale, som skal vedtas i 2015 og gjelde fra 2020, arbeider Norge for at den nye klimaavtalen blir fastsatt i tråd med målet om å begrense global oppvarming til under to grader. Dette vil kreve betydelig omstilling i alle land. Regjeringens langsiktige mål er at Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050, og vi vil føre en ambisiøs klimapolitikk nasjonalt som legger til rette for den omstillingen dette krever.

Under min ledelse er regjeringen i gang med utforming av en ny norsk forpliktelse for den nye klimaavtalen. Den skal sendes til FN innen første kvartal neste år. Vi vil legge kunnskapsgrunnlaget fra FNs klimapanel til grunn. Vårt innspill må gi et godt svar på klimaproblemet. Derfor vil også Norges neste klimaforpliktelse bli utformet som et utslippsbudsjett, hvor alle gasser og alle utslippssektorer teller med, og hvor forpliktelsen dekker en samlet tidsperiode.

Fram mot 2050 må de globale netto utslippene nærme seg null dersom vi skal begrense oppvarmingen til under to grader. Dette vil kreve betydelig omstilling, enten land starter fra et høyt utslippsnivå eller har mulighet til å legge til rette for alternativer til en tradisjonell, utslippsintensiv utvikling. Land må ha ambisiøse mål om utslippsbegrensninger, og de må være rettferdige sett i forhold til lands ulike kapasitet og utgangspunkt. De internasjonale forhandlingene, innspill og analyser slik som rapporten fra Kirkens Nødhjelp, vil hjelpe oss i denne vurderingen. Dette er et komplekst bilde, hvor vi vil trenge en bred tilnærming og vurdering.

Jeg viser også til at Norge allerede har ambisiøse klimamål. Innen 2020 har Norge påtatt seg en forpliktelse om å redusere de globale utslippene av klimagasser med 30 prosent, sammenlignet med 1990. I klimaforliket ble det lagt til grunn at intervallet for utslippsreduksjoner i Norge kunne økes til 15-17 millioner tonn CO2-ekvivalenter i forhold til referansebanen slik den er presentert i nasjonalbudsjettet for 2007, når skog er inkludert. Dette innebar i tilfelle at om lag to tredjedeler av Norges totale utslippsreduksjoner tas nasjonalt, jf. Innst. S. nr. 145 (2007-2008).

Norge vil skjerpe klimamålene til å tilsvare kutt i utslippene på 40 prosent innen 2020, dersom det kan bidra til enighet om en ambisiøs klimaavtale. Norge skal også være karbonnøytralt senest i 2050, men allerede i 2030 dersom dette kan bidra til en global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland tar på seg store forpliktelser. I tillegg bidrar Norge til betydelige utslippsreduksjoner i utlandet, blant annet gjennom klima- og skoginitiativet for redusert avskoging, internasjonalt samarbeid for å redusere utslipp av kortlivede klimadrivere og bistand til at utviklingsland skal utnytte fornybare energiressurser.

Vi er nå i ferd med å framskaffe det faglige grunnlaget for hva som vil være Norges neste klimamål, for å møte fristen første kvartal 2015. Jeg vil sørge for at Stortinget orienteres på egnet måte underveis i prosessen og ser fram til mer dialog om dette.