Terje Breivik (V): På hvilke måter vil statsråden forsikre seg om at Nav får en lik praksis overfor enslige uføre fosterforeldre, og vil statsråden sørge for at kravet om et "venteår" ikke kommer til anvendelse i situasjoner som beskrevet under?
Begrunnelse
Jeg viser til to tidligere spørsmål sendt statsråd Solveig Horne og statsråd Robert Eriksson, dokument nr. 15:334 og dokument nr. 15:726, hvor jeg tar opp en uholdbar praksis av NAV der ei fostermor taper økonomisk på å opprettholde sitt fosterhjemsoppdrag. I svaret fra begge statsråder i mine tidligere spørsmål vises det til at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) skulle komme med en redegjørelse av forhold knyttet til både skatte- og trygderettslige regler som påvirker fosterforeldres samlede økonomiske rammevilkår. Denne rapporten foreligger nå, og der kommer det frem at NAV har ulik praksis i hvordan de vurderer en eventuell avkortning av ytelser for fosterhjem, og at denne praksisen særlig er ulik for de som mottar uførepensjon. Dette er noe som må følges opp videre da NAVs praksis er urimelig, urettferdig og bryter med statens målsetting om å legge til rette for å skape livslange relasjoner for fosterbarn.
Alle uføretrygdede har mulighet til å tjene et fribeløp (tidligere 1G) i tillegg til uføretrygden uten å få noen avkortning i uføregraden. Fostermoren jeg har vært i kontakt med fikk beskjed fra sitt NAV-kontor at hun måtte si opp fosterhjemsavtalen i ett år for å møte kravet i regelverket om et «venteår» før arbeidsgodtgjørelsen fra fosterhjemsoppdraget kunne regnes som fribeløpet alle uføre kan tjene uten avkortning. Det sier seg selv at denne praktiseringen av regelverket er svært urimelig. Det er ikke faglig forsvarlig eller i samfunnets interesse at et fosterbarn skal miste sitt hjem i 12 måneder så fostermor kan møte "ventekravet" i loven. Undertegnede har vanskelig for å tro at regelverket er ment å være så rigid, uten mulighet for skjønnsmessige unntak i slike situasjoner. Det er antakelig også grunnen til at det har vært ulik praksis ved ulike NAV-kontor, hvor noen ikke har fått avkortning av uføregraden, mens andre har fått redusert sin uføregrad tilsvarende arbeidsgodtgjørelsen for fosterhjemsoppdraget. Fostermoren som jeg har vært i kontakt med fikk uføregraden sin redusert fordi hun ikke følte hun kunne si opp fosterbarnet sitt og påføre jenta et brudd for å få arbeidsgodtgjørelsen som fribeløp slik gifte fosterforeldre kan. Resultatet er at familien befinner seg i en vanskelig økonomisk situasjon.
Undertegnede mener det er et behov for en tydeliggjøring av fosterhjemmenes stilling overfor NAV, og at det raskest mulig ryddes opp i praksisen med avkortning. Til sammenligning kan gifte fosterforeldre overføre arbeidsgodtgjørelsen fra den uføretrygdede til den yrkesaktive fosterforelderen, og gjennom det ikke få noen redusert uføregrad.