Skriftlig spørsmål fra Freddy de Ruiter (A) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:58 (2014-2015)
Innlevert: 14.10.2014
Sendt: 15.10.2014
Besvart: 20.10.2014 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Freddy de Ruiter (A)

Spørsmål

Freddy de Ruiter (A): Viser til skriftlig spørsmål 26.3-2014 (besvart 3.4.2014) vedrørende ulovlig gebyr knytta til betalingsautomater på legekontor. Helseministeren var i sitt tidligere svar klar på at dette var i strid med gjeldende regelverk jfr. uttalelse fra Helsedirektoratet. Jeg har blitt opplyst fra en pasient at denne praksisen fortsetter.
Hvordan kan helseministeren sikre at regelverket blir fulgt opp slik at ikke man fortsetter å skyve denne utgiften/ekstra egenandelen over på pasienten i strid med gjeldende regelverk?

Begrunnelse

Tydelig svar fra statsråden 3.4.2014 om denne problemstillinga, savner imidlertid at dette blir fulgt opp slik at legekontorene får klar beskjed om å forholde seg til regelverket.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Jeg er tilfreds med at representant de Ruiter oppfattet mitt forrige svar som klart. Det er viktig for meg å understreke at det er Stortinget som årlig fastsetter hvor mye egenandeler den enkelte pasient skal betale hos fastlegen. Slik skal det fortsatt være.

I mitt svar av 2. april fremgår det også at jeg ville følge opp saken overfor Legeforeningen og KS, og basert på denne dialogen vurdere behovet for videre oppfølging. Med bakgrunn i ovennevnte inviterte Helsedirektoratet Legeforeningen og KS til et møte der forhold knyttet til betalingsautomater ble diskutert. Konklusjonen fra dette møtet var at det skulle sendes ut tydelig informasjon til alle landets fastleger om at praksisen med å ta gebyr ved bruk av kort i betalingsautomater på legekontorene ikke var i tråd med regelverket. Et slikt brev ble sendt fra Helsedirektoratet 2. september i år. I tillegg ble det lagt ut informasjon om dette på KS sine hjemmesider og på www.helfo.no.

I den grad det skulle bli behov for ytterligere oppfølging, må den skje lokalt i den enkelte kommune. Jeg har, på vegne av staten, vært tydelig på rammene for refusjonsordningene i folketrygdloven. Som representant de Ruiter sikkert er kjent med, så er det kommunen som skal sørge for å ha en fastlegeordning, og det er kommunen som inngår avtaler med den enkelte fastlege. Dersom det er fastleger som ikke vil innrette seg etter regelverket, så må kommunen vurdere hvordan den skal følge opp dette videre. Jeg har imidlertid tro på at den informasjonen som ble sendt ut til landets fastleger i begynnelsen av september, vil medføre at dette kortbetalingsgebyret vil forsvinne innen kort tid.

Tilleggssvar 23. januar 2015:

Brev om presisering av tidligere avgitte svar til stortingsrepresentant Freddy de Ruiter - spørsmål 58 (2014-2015) og 593 (2013-2014) - Gebyr ved bruk av betalingsautomater på fastlegekontorer, datert 23. januar 2015:

Jeg viser til tidligere korrespondanse vedrørende svar på spørsmål til skriftlig besvarelse, spørsmål 58 og 593/2014, fra stortingsrepresentant Freddy de Ruiter.

Begge spørsmål var knyttet til gebyr ved bruk av betalingsautomater på fastlegekontorer. Henvendelsene ble besvart i brev av henholdsvis 2. april og 17. oktober 2014. I begge svar gav jeg klart uttrykk for at det ikke var tillatt å kreve gebyr ved bruk av kort, ettersom helse- og omsorgstjenestelovgivningen ikke åpnet opp for dette. I min tidligere korrespondanse tok jeg utgangspunkt i en forretningsmodell som et av de aktuelle firmaene tilbød. Dette var en modell som Helse- og omsorgsdepartementet hadde kjent til en stund, og som vi jobbet med å få avviklet. Jeg antok derfor at det var denne som var bakgrunnen for spørsmålene. I den aktuelle modellen ble blant annet legekontorets kostnader til leie, installasjon og service av betalingsautomaten skjøvet over på pasienter som betalte med kort. Med utgangspunktet i en slik forretningsmodell var jeg tydelig når det gjaldt adgang til å kreve gebyr.

Et av de firmaene som leverte betalingsautomater til fastlegekontorer mente at Helse- og omsorgsdepartementet tok feil, og at retten til å kreve gebyr var regulert av annen lovgivning enn i helse- og omsorgstjenestelovgivningen. Nærmere bestemt finansavtaleloven § 39b. Denne loven er forvaltet av Justis- og beredskapsdepartementet (JD). For å imøtekomme firmaets ønsker, og samtidig få avgjort om det var strid mellom to lovverk i denne saken oversendte helse- og omsorgsdepartementet en forespørsel til lovavdelingen i JD om en uttalelse. Uttalelsen fra lovavdelingen ble oversendt Helse- og omsorgsdepartementet 12. januar i år.

JD legger i sin uttalelse til grunn at finansavtalelovens bestemmelser kommer til anvendelse i denne saken. Det vil si at leger, på samme måte som andre som tilbyr tjenester til forbrukere, i utgangspunktet kan kreve et gebyr når forbrukeren ønsker å betale for varer eller tjenester ved bruk av kort. I sin uttalelse kommer imidlertid lovavdelingen med en viktig presisering når det gjelder hva et slikt gebyr skal kunne dekke (min understrekning).

"[...] et gebyr som en fastlege krever fra en forbruker for å betale med et betalingskort, kan ikke være høyere enn brukerstedsgebyret som fastlegen betaler for en gitt transaksjon og eventuelle transaksjonskostnader som fastlegen betaler til en innløser eller mellommann. Andre utgifter enn dette kan etter vårt syn ikke kreves inn gjennom et slikt gebyr. Avgifter for installering og leie av betalingsterminaler og annet utstyr er å anse som slike ”andre kostnader”, og kan dermed ikke kreves dekket av forbrukeren gjennom gebyret."

På bakgrunn av siterte uttalelse ønsker jeg å presisere mitt tidligere svar på spørsmålet om gebyr ved bruk av betalingsautomat på fastlegekontoret. I min tidligere korrespondanse med Stortinget har jeg ikke fått godt nok frem hvilke elementer ved den aktuelle forretningsmodell/gebyrløsning jeg reagerte på, og som jeg mente var et brudd på aktuell lovgivning. I lys av uttalelsen fra JD ser jeg at det i mitt svar burde vært tatt et forbehold om at det kunne være enkelte spesialregler i annen lovgivning som kunne komme til anvendelse.

I den forretningsmodellen jeg tok utgangspunkt i, når jeg besvarte henvendelsen fra stortingsrepresentant de Ruiter, dekker transaksjonsgebyret som pasientene betalte blant annet kostnadene til leie av betalingsautomaten. Uttalelsen fra lovavdelingen viser slik jeg ser det at det var riktig å konkludere slik jeg gjorde i den aktuelle saken. Det er fortsatt slik at Stortinget fastsetter hva pasientene skal betale i egenandeler for fastlegetjenester. Når det gjelder konkrete utgifter til å motta betaling med kort så er dette et marginalt unntak fra hovedregelen. Ettersom jeg ikke problematiserte de ulike elementene i gebyret i den aktuelle foretningsmodellen, ble ikke dette unntaket omtalt i mitt tidligere brev til Stortinget slik det burde. I den grad dette har skapt usikkerhet rundt mitt standpunkt i saken så vil jeg med dette brevet rette opp i det.