Geir Sigbjørn Toskedal (KrF): I 2006 opprettet flere norske kommuner kommunale erstatningsordninger for mennesker som hadde vært utsatt for overgrep og uverdige omsorgsforhold på barnevernsinstitusjoner eller i fosterhjem før 1993. De ulike kommunene har svært ulik praksis, og tidligere barnevernsbarn opplever svært ulike vilkår.
Vil statsråden vurdere om det ikke faktisk er behov for at nasjonale myndigheter ser på hvordan en større grad av samordning og likebehandling kan sikres?
Begrunnelse
Stavanger Aftenblad har i flere artikler siden i sommer skrevet om hvor forskjellig erstatningspraksis norske kommuner har overfor barnevernsbarn som opplevde overgrep og omsorgssvikt i oppveksten. 303 norske kommuner hadde i 2010 ikke en slik ordning i det hele tatt, deriblant alle kommunene i Nordland og Sogn og Fjordane.
Tidligere barnevernsbarn som har fått oppveksten og livet ødelagt av overgrep, vold og omsorgssvikt, opplever det svært urettferdig at tidsfrister avgjør utfallet og at ordningene er så forskjellige. Det er tydeligvis store variasjoner når det gjelder beløp, dokumentasjonskrav, frister etc.
Det er selvsagt viktig at vi respekterer den kommunale selvråderetten og har tillit til kommunene. Men hensynet til likebehandling veier også tungt. I dette tilfellet kan det se ut til at det er behov for en større grad av samordning slik at de det gjelder opplever å møtes på en lik og rettferdig måte.