Per Olaf Lundteigen (Sp): Tore Nærland, en svaksynt og fredsforkjemper, har i flere 10-år brukt sykkelen som talestol for sitt budskap. I vår arrangerte hans ideelle prosjekt Bike for Peace i samarbeid med organisasjonen Mayors for Peace en tur jorden rundt på 72 dager. Målsettingen med kampanjen var å få flere folk ut på sykkel og en verden uten atomvåpen innen 2020.
Hvordan kan det ha seg at et norsk grasrotengasjement i tråd med Stortingets vilje om nedrustning ikke kommer opp og får den støtte og anerkjennelse som det fortjener?
Begrunnelse
Bike for Peace startet i Manchester og videre til London -Coventy - London - Calais- Paris - Malakoff - Nice - Roma - Beijing - Chengde - Hiroshima - Tokyo - Kansas City - Washington DC - New York - Drøbak - Oslo - Skien.
Høydepunktet på rittet var møtet med pave Francis i Roma og Ban Ki Moon i
New York. Deltakerne på rittet fra Norge var bl.a. sykkelverdensmester Anita Valen og ordførere fra 6 kommuner.
De hadde om lag 200 møter på denne turen med skoler, ordførere, lokale politikere, fredsorganisasjoner, sykkelorganisasjoner, rikspolitikere, medlemmer i parlamenter og ikke minst pressen; radio, tv og aviser, NRK London inklusive. Kontaktflaten også ble med andre ord betydelig og informasjonen nådde et betydelig antall.
Det er stor enighet i Norge om at nedrustning er et viktig arbeid, spesielt hva gjelder atombomber. Forrige regjerings innsats med bl.a. konferansen om de humanitære konsekvenser, stadfestet av sittende utenriksminister og et bredt Storting for øvrig i juni i år beviser dette. Utenriksdepartementet har en betydelig post til støtte for denne type aktiviteter, men Bike for Peace sin søknad om et lite bidrag er avvist.