Skriftlig spørsmål fra Freddy de Ruiter (A) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:106 (2014-2015)
Innlevert: 22.10.2014
Sendt: 22.10.2014
Besvart: 30.10.2014 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne

Freddy de Ruiter (A)

Spørsmål

Freddy de Ruiter (A): Barnevernet har en krevende og viktig jobb. Vi må leve med at barnevernet kan gjøre feil, men alt må gjøres for å redusere feilprosenten. Gale beslutninger kan bety å ikke gripe inn eller feilaktig inngripen. Tilliten til barnevernet avhenger av lav feilprosent, men ikke minst å innrømme og rette opp egne feil. "Amalie"-saken fra Bergen er en slik sak, hvor mange eksperter hevder at det har skjedd omfattende feil.
Hva kan statsråden gjøre for at man snur alle steiner i denne og liknende saker?

Begrunnelse

Viser til omfattende dokumentasjon i denne saken både i NRK Brennpunkt tidligere i år og NRK (18.10) hvor svært mange eksperter på området uttaler seg etter å ha fått omfattende kunnskap om saken (herunder alle sakens dokumenter). Deres konklusjoner sår sterk tvil til håndteringa av denne saken. På tross av denne mektige motdokumentasjonen, er det ingen tegn til at barnevernet er villige til å ta noe selvkritikk.

Solveig Horne (FrP)

Svar

Solveig Horne: I likhet med stortingsrepresentant de Ruiter er jeg opptatt av at vi har et barnevern med høy kvalitet og som har tillit i befolkningen. Barn som trenger barnevernets hjelp og omsorg tilhører en av vårt samfunns mest utsatte grupper. For det enkelte barn er det avgjørende at deres situasjon blir sett og at riktige tiltak blir iverksatt når dette er nødvendig. Barneverntjenesten utøver et krevende skjønn i sitt arbeid. Barnevernet kan i noen tilfeller vurdere saken feil og gripe inn i barnets og familiens liv med for sterke virkemidler. I andre tilfeller kan det være slik at barnevernet ikke griper tidlig nok inn og at barnet ikke får riktig hjelp til rett tid.

Barnevernloven sitt utgangspunkt er at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre, og at hjelp etter barnevernloven primært skal gis i hjemmet. Frivillige hjelpetiltak i hjemmet skal alltid vurderes før mer omfattende tiltak igangsettes. Dette følger av det mildeste inngreps prinsipp. Prinsippet innebærer at de vedtak som fattes, skal stå i et rimelig forhold til de mål som kan oppnås, og man skal derfor velge det minst inngripende tiltaket dersom det vil være tilstrekkelig for å gi barnet en tilfredsstillende omsorgssituasjon.

Barnevernloven inneholder ulike krav og virkemidler som skal sikre barna og familienes rettssikkerhet og sørge for at tjenester og tiltak etter barnevernloven er forsvarlige. Ansvaret etter loven er fordelt på ulike instanser. Det er den kommunale barneverntjenesten som har ansvar for å gjennomgå meldinger og foreta undersøkelser, treffe vedtak om frivillige hjelpetiltak, treffe akuttvedtak og forberede saker for fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. I tilfeller der et barn skal plasseres i fosterhjem skal barneverntjenesten alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. Bufetat skal bistå den kommunale barneverntjenesten med plassering av barn utenfor hjemmet og har også et lovfestet ansvar både for barneverninstitusjoner og fosterhjem. Bufetat skal videre fordele tilgjengelige plasser i sentre for foreldre og barn til kommuner som etterspør dette. Kompetansen til å treffe tvangsvedtak etter barnevernloven er lagt til fylkesnemnda. Akuttvedtak fattet av kommunal barneverntjeneste skal umiddelbart etter iverksettelse sendes til godkjenning i fylkesnemnda.

Høy kompetanse blant ansatte i barnevernet er en nøkkel for å håndtere tjenestens komplekse utfordringer. Fra 2014 er Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet tildelt oppgaven som fagdirektorat for hele barnevernet; både det kommunale og det statlige. Målet er å fremme kvalitet og kunnskapsbasert praksis gjennom faglige anbefalinger til støtte for arbeidet i barnevernet. Direktoratet skal formidle kunnskap fra forskning, samt utvikle faglige anbefalinger om god praksis i ulike faser av og deler av barnevernet sitt arbeid. Videre skal direktoratet ha ansvar for å utvikle nasjonale kvalitetsindikatorer på barnevernsområdet, spre kunnskap, og være en pådriver for at alle deler av barnevernet tar i bruk de nasjonale kvalitetsmål. Å styrke barneverntjenestens ressurser og kompetanse er videre helt sentralt. Regjeringen foreslår derfor å videreføre øremerkingen av de 890 stillingene i barneverntjenesten. I tillegg foreslår vi å videreføre midler til fylkesmennene til kurs for barnevernansatte i håndtering av undersøkelsessaker. For å styrke lederkompetansen i barnevernet har videre Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet fått i oppdrag å utvikle en videreutdanning i barnevernledelse på mastergradsnivå. Jeg er også i ferd med å gjennomgå dagens ansvarsfordeling mellom statlig og kommunalt barnevern med sikte på å finne frem til en organisering som gir det beste barnevernet for barna.

I tillegg er det viktig med kontrollmekanismer både på systemnivå, men også knyttet til behandlingen av enkeltsaker. I den forbindelse er det viktig å være oppmerksom på at fylkesnemndas vedtak er gjenstand for rettslig overprøving. Jeg vil for øvrig særlig nevne tilsynet som fylkesmennene fører med barnevernet. Fylkesmannen har hjemmel til å føre tilsyn med lovligheten av kommunens utøvelse av sine plikter etter barnevernloven. Fylkesmannen fører også tilsyn med institusjoner, sentre for foreldre og barn og med andre statlige tjenester og tiltak etter barnevernloven. Det faglige ansvaret for dette tilsynet ble 1. januar 2010 overført til Statens helsetilsyn for å styrke tilsynskompetansen og sikre økt uavhengighet for tilsynet.

Tilsyn med kommunale barneverntjenester er basert på risikovurderinger som innebærer at tilsynsmyndigheten velger tema for tilsyn ut fra en vurdering av hvor det er stor risiko for svikt. Temaene kan velges lokalt eller nasjonalt som såkalte landsomfattende tilsyn. Tilsvarende kan tilsynet med barneverninstitusjoner, omsorgssentre og sentre for foreldre og barn gjøres på grunnlag av risikovurderinger, men på disse områdene er også tilsynsaktiviteten i stor grad styrt av egne forskriftsbestemmelser om innhold og frekvens.

I 2011 og 2012 ble det ført landsomfattende tilsyn med kommunenes arbeid med undersøkelser og evaluering av hjelpetiltak til hjemmeboende barn. I disse tilsynene ble det undersøkt om kommunene styrer tjenestene slik at undersøkelser og evaluering av hjelpetiltak skjer forsvarlig. Dette er sentrale temaer i barneverntjenestenes arbeid.

Fylkesmannen kan videre iverksette tilsyn på bakgrunn av opplysninger fra pårørende, andre privatpersoner, media, barneverntjenesten, institusjoner eller andre private eller offentlige virksomheter. Slik tilsynssak skal opprettes hvor det er grunn til å vurdere om barnevernet drives på en måte som kan ha skadelige følger for barna og/eller deres familie, eller på annen måte er ulovlig eller uforsvarlig. I følge Statens helsetilsyn har fylkesmennene i 2013 og foreløpig i 2014 til sammen iverksatt tilsyn overfor barneverntjenester 1 333 ganger. Det er dermed vanlig at fylkesmennene iverksetter tilsyn når de får direkte henvendelser fra barn, pårørende eller andre eller på annen måte blir kjent med at det kan foreligge forhold som gir grunnlag for nærmere undersøkelser/ tilsyn.

Tilsyn er et viktig virkemiddel for å sikre barns rettssikkerhet og bidra til kvaliteten på tjenestetilbudet. Jeg er derfor opptatt av å ha et sterkt tilsyn, og følger nøye med på utviklingen av tilsynet på barnevernområdet.