Skriftlig spørsmål fra Olaug Vervik Bollestad (KrF) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:140 (2014-2015)
Innlevert: 29.10.2014
Sendt: 29.10.2014
Besvart: 07.11.2014 av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Olaug Vervik Bollestad (KrF)

Spørsmål

Olaug Vervik Bollestad (KrF): Hvordan kan statsråden sikre at Statens autorisasjonskontor behandler enkeltsaker rettferdig og etter like kriterier, slik at ikke sykepleierstudenter med identisk utdanning og praksis opplever ulike svar og ulike godkjenninger?

Begrunnelse

En rekke sykepleierstudenter har fått avslag hos SAK med begrunnelse at deres utdannelse har vesentlige mangler i forhold til norsk utdanning. I noen tilfeller vurderer SAK at for eksempel teorien i australsk utdanning kun tilsvarer 25 pst. av teorien i norsk utdanning. Samtidig er tilsvarende utdanning godkjent av NOKUT som fullverdige bachelorgrader, og mange norske høyskoler har utveksling med nettopp de skolene i Australia, som andre norske får avslag på godkjenningssøknad hos SAK.
Det er forståelig at forskjeller i utdanningene fra land til land medfører at et organ som SAK ser nøyere på utdannelsene og avgjør om de fyller minstekravet i Norge og EU, men at Australsk utdanning kun tilsvarer 25 pst. av norsk utdanning virker underlig. I tillegg godkjenner Sverige disse utdanningene og sykepleiere godkjent i Sverige er også godkjent i Norge og kan jobbe i Norge. Begge disse landene følger yrkesdirektivet.
Årsaken ifølge ANSA (Association of Norwegian Students Abraod) til at SAK finner så store avvik er at SAK teller timer og ikke studiepoeng (eller ECTS credtis) i sin vurdering, slik som NOKUT og høyskoler med utveksling gjør. SAK teller i tillegg disse timene ved å sammenlikne forelesningstimer i den utenlandske utdanningen med total studiebelastning ved norske sykepleierutdanninger. Ansatte ved Norske Høyskoler har vitnet om at SAK overvurderer antall timer ved deres skoler.
En annen utfordring for norske studenter som forholder seg til SAK, er manglene på informasjon. På hjemmesiden til SAK henvises det til rammeplanen, men tolkningen av denne rammeplanen og instruksen som gis til saksbehandlere i SAK vil de ikke offentliggjøre. Det er etter vanlig saksbehandling SAKs ansvar å tydeliggjøre kriteriene sine for studentene. Klarere kriterier vil hjelpe studentene i sine saker, og SAK kan ikke gjemme seg bak, og nekte for å kommentere enkeltsaker. At en student gått på samme skole, med samme fag og praksis som en annen får autorisasjon, mens den andre ikke får viser uklarheter og ulik praksis.

Bent Høie (H)

Svar

Bent Høie: Jeg har stor forståelse for at det er en belastning å bli hindret i å utøve et yrke i Norge etter å ha fullført en utdanning i utlandet.
Hovedformålet med godkjenningsordningen i Norge er å ivareta pasientens sikkerhet, og å bidra til at befolkningen har tillit til den norske helsetjenesten. Vi skal være trygge på at helsepersonell som arbeider i Norge har kompetansen som forventes og behøves for det aktuelle yrket.
Ulike helseprofesjonsutdanningene varierer mye mellom land, og spesielt synes dette å gjelde sykepleierutdanningen. En av årsakene til de store variasjonene kan være at ansvarsforhold og arbeidsoppgaver for de ulike yrkesgruppene varierer i ulike land. I godkjenningsordningen som er etablert i Norge fatter SAK vedtak om hvorvidt søker har nødvendig kompetanse til å få norsk autorisasjon eller ikke. Statens helsepersonellnemnd er klageorgan for vedtak fattet av SAK. SAK må vurdere og eventuelt justere egen praksis slik at den er i tråd med Helsepersonellnemndas vedtak. SAK opplyser eksempelvis at de tilbake i tid vurderte at flere aktuelle søkere som det har vært oppmerksomhet rundt ville kunne oppnå nødvendig kyndighet dersom de gjennomførte en nærmere angitt periode med veiledet praksis. Statens helsepersonellnemnd vurderte imidlertid at disse kandidatene ikke ville fylle vilkårene for autorisasjon selv etter å ha gjennomført veiledet praksis. Dette bidrar til å forklare noen tilfeller der like utdanninger kan ende med ulikt resultat.
Jeg er opptatt av at det bør gis god og nøktern informasjon til studenter som vurderer og/eller reiser utenlands for å studere med hensyn til utsikter til å kunne oppnå norsk autorisasjon. Lånemuligheter i Statens lånekasse vurderes ikke ut fra om utdanninger er jevngod med norske utdanninger. Her kan det være et forbedringspotensiale for ulike aktører i forhold til å informere og realitetsorientere unge mennesker som vurderer helsefaglige studier. Vi vil se nærmere på mulige forbedringer på dette området.
SAK orienterer om at de legger det enkelte lærestedets beskrivelse av søkers utdanning til grunn når de vurderer søkers dokumentasjon mot norsk ramme- og/eller studieplan. SAK anvender all utdanningsdokumentasjon i saksbehandlingen, og i tilfeller hvor lærestedet beskriver læringsutbyttet vektlegges også dette. Når utenlandske læresteder oppgir undervisningstimer, tas dette med i en totalvurdering av den utenlandske utdanningen. Vurdering av studiebelastning inngår derfor i en slik totalvurdering. Hvorvidt timer telles som forelesningstider og ikke som total studiebelastning, vil avhenge av hvilke opplysninger som foreligger fra det utenlandske lærestedet i form av utdanningsdokumentasjonen.
NOKUT og SAK arbeider innenfor forskjellig lovverk. NOKUT foretar en akademisk vurdering som innebærer en godkjenning av akademisk grad. De gjør ingen profesjonsvurdering og vurderer ikke hvorvidt en utdanning er jevngod med tilsvarende norsk utdanning i henhold til kravene i helsepersonelloven.
SAK gir ikke garantier eller forhåndsgodkjenning om hva som vil kunne gi autorisasjon flere år frem i tid. Dette fordi forutsetningene kan endre seg, både med hensyn til lov- og regelverk og utdanninger. SAK vurderer den ferdige utdanningen og dokumentasjon som da foreligger.
Jeg ser at det kan være en utfordring for en del som får avslag på søknad om autorisasjon at det er vanskelig å skaffe kompetansen som de mangler. Spesielt gjelder dette for søkere som kun trenger mindre omfattende kompetansehevende tiltak. I denne forbindelse vil jeg vise til at BLD gjennomfører en utredning av behov for kompletterende utdanning for søkere med høyere utdanning fra land utenfor EØS som søker om godkjenning for å utøve lovregulerte yrker i Norge. Utredningen er igangsatt i samråd med KD og HOD og skal blant annet identifisere hvilke lovregulerte yrker som har flest søkere med behov for kompletterende utdanning – og innen hvilke emner. Det skal videre foretas en vurdering av om, og eventuelt hvordan, tilbudet kan innrettes for å dekke etterspørselen dersom det ikke finnes. Utredningen skal også se nærmere på svenske erfaringer på området og anbefale tiltak. Dette kan danne grunnlag for å vurdere mer målrettede tiltak for helsepersonellgrupper slik at de raskere kan oppnå norsk autorisasjon. Også i forbindelse med forslag om endret godkjenningsordning for helsepersonell som er utdannet utenfor Europa som nylig er sendt på høring, vil vi vurdere muligheter for kompletterende utdanning.